Innledning

Det er naturlig for ovenforstående eiendommer å gi en felles beskrivelse av historien for det området som blir berørt av verneplanen.

Dette fordi alt arealet som ligger innenfor det foreslåtte verneområdet historisk sett har vært et sameie med felles utnyttelse fram til 1912.

I år 1912 ble skogen skiftet på den del av sameiet der hogstretten til lasteskogen ikke var solgt  i år 1700. Mer om dette i  kapittel om skogbrukshistorien for området.

 Totalt er samlet areal for eiendommene på ca. 20000 da.

Areal innenfor vurderingsområde for vern er på ca. 7000 da, derav ca. 3600 som fullt sameie.

Ca 35 % av totalarealet til eiendommene ligger innenfor vurderingsområdet for vern.

Utfallet av vernesaken vil derfor få stor betydning for den framtidige drift av eiendommene.

 4.      ”Nedre Toen”  Meseter                                 koordinat Ngo. X = 232950, Y = 48170.

Bygningsmassen på setra var fram til slutten av 1980 tallet sterkt preget av nedfall.

Seterbua som i dag står på Nedre Toen sitt eie, er nå delvis ferdig restaurert.

Øvrige bygninger, fjøs og løe, som står på Øen sitt eie, står fortsatt til nedfalls.

Restaurering av disse bygningene vil kreve mye arbeide og store investeringer.

Setra har vært i bruk som seter til på slutten av 1930 tallet. Slått av setervoll og hjemkjøring av høy til fram mot 1950.  

Avstand til nærmeste traktorveg som er kjørbar med firehjulstrekk bil, er ca. 500 m i luftlinje.

Setrer til Gvammen

5. Gvamssetre                                                    koordinat Ngo. X = 229830, Y = 46200.

Bygninger: Seterbu, fjøs/låve og stall.

Bygningene er i relativt god stand. Seterdrift fram til midten av 1940 tallet.

Denne setra ligger utenfor vurderingsområdet og har veg som kjøres med personbil helt fram..

6.      ”Gvammen“ Meseter                                  koordinat Ngo. X = 232870, Y = 48250.  

Bygninger: Seterbu, fjøs/låve og lite uthus. Seterbua ble restaurert ca 1975 og er nå i relativt god stand.

Fjøs/låve står til nedfalls. Restaurering vil  kreve mye arbeide og store investeringer.

Setra har vært i bruk som seter til på slutten av 1930 tallet. Slått av setervoll og hjemkjøring av høy til fram mot 1950.  

Felles seter for Toen og Gvammen.

7.      Mjovasseter.                                                   koordinat Ngo. X = 236280, Y = 48870.

Mjovasseteren var langseter for de tre gårdene i Toensameiet, dvs. Øvre Toen, Nedre Toen og Gvammen. Den var felles eie og ble i 1767 solgt til eierne av Nerdalen.

Setra ligger i Sigdal kommune og utenfor vurderingsområdet for vern.

Litt om bruken av setrene fra først på 1700 tallet og fram til i dag.

De aller fleste år ble seterdriften drevet i fellesskap med felles budeie for alle gårdene.

Det vanlige var at en startet driften tidlig på våren / forsommeren på heimsetrene.

En vekslet fra år til år på hvilken seter en brukte. Dette var viktig for tilførselen av gjødsel til vollene. Etter hvert som beitet tok seg opp høgere opp, flyttet budeia med buskapen inn til Mesetrene (mellomste setrene). Her brukte en også samme praksis med å veksle på hvilken seter en brukte for å fordele gjødseltilgangen.

I den tid Mjovasseteren (langseteren) var i Toengårdene og Gvammen sitt eie, flyttet budeia med buskapen også dit. (Solgt 1767.)

Hogst av setteved for Kongsberg Sølvverk foregikk i stor grad også parallelt med seterdriften sommertid. Denne aktiviteten startet allerede tidlig på 1700 tallet og holdt på fram til på slutten av 1800 tallet. Denne hogsten omtales mer i kapittelet om skogbrukshistorien.

Etter hvert som høsten og vinteren nærmet seg, flyttet budeia og buskapen tilbake etter samme mønster som inn.

Etter at seterdriften tok slutt på 1950 tallet, har setrene fortsatt blitt brukt som husvære

i forbindelse med tømmerhogst, jakt, fiske og fritid.

Vedlikeholdet for den enkelte seter, etter at seterdriften tok slutt, har i stor grad vært avhengig av adkomst og tilgjengelighet.

Nærhet til veg ser ut til å være et positivt trekk for å ivareta seterbebyggelsen og kulturlandskapet rundt setrene.

Skogbrukshistorien.

Skogbrukshistorien for Toen gårdene og Gvammen bærer i stor grad preg av forskjellen på de rettsregler som gjaldt hugst og avvirkning av skog i Rollag og Sigdal fra 1600 tallet og framover. For å forstå den er det nødvendig å sette seg inn i den tids lover og regler for skogsdrift.

Kongens halvbror, Grev Ulrich Frederik Gyldenløve fikk i år 1670 forkjøpsretten til alt tømmer i alle skoger i Sandsvær og Numedal, inntil Nore. Dette innebar at han kunne forlange leveranser til priser han selv bestemte og hindre bøndene i å selge til andre. Larviks-greven sitt privilegium førte til at uansett hvor stor skog bøndene i Rollag hadde, var den ikke nyttbar som salgsvirke med fortjeneste.

Forordningen fra samme tid eller fra 1683 – forbød i tillegg bjelkehugst og salg av skurlast.

Sagbruksforordningen tillot heller ingen drift av sager i Numedal. Det skrives derfor i Drammensdistriktets Skogeierforening sin historie 1907 – 1957 side 74 om skogen i Sandsvær og Numedal; - Det finnes neppe et strøk i hele  landet hvor bøndenes disposisjonsrett til skogen har vært mindre enn i dette distrikt alt fra gammel tid.

Larviks-greven hadde med andre ord bukten og begge endene, noe han visste å utnytte godt.

Ut på 1700 tallet mistet Larviks-greven sitt privilegium gradvis til Kongsberg Sølvverk. Dette skjedde i takt med det økende behov Sølvverket hadde til skogsprodukter og spesielt til sette-ved til gruvene. Dette  ble i hovedsak godt mottatt av bøndene i Rollag fordi Sølvverket ikke håndhevet sitt privilegium like strengt eller på samme måte som greven. Sølvverket ble også sett på som en bedre betaler enn Larviks-greven.

Det finnes eksempler i rettsbøkene på numedøler som hogg opp tømmerskog til ved og leverte til Sølvverket for å få bedre pris.

Etter Cirkumference-akten 29. mai 1720 og kgl. resolusjon  av 10. mars og 15. juli 1721, overtok Kongsberg Sølvverk for det meste Larviks-greven sine rettigheter i Sandsvær og Numedal. Unntatt var forkjøpsretten til alt tømmer i Veggli, Nore og Uvdal. Denne  retten  tillå grevskapet helt til begynnelsen av 1800 tallet da grevskapet kom på upriviligert eie.

For tap av  rettigheter til Sølvverket som Cirkumference-akten  medførte, fikk greven   utbetalt 32000 riksdaler i  erstatning. Dette var ingen ubetydelig pengesum. En fikk på den tid kjøpt seg en middels stor gård i Numedal for ca 200 riksdaler.

 Situasjonen i Sigdal.

Situasjonen for bøndene i Sigdal var helt annerledes enn i Numedal. 

De var herre i eget hus, de kunne selge tømmeret sitt fritt og til gode priser. De kunne øke verdien ved å  foredle det til bjelker og  sagede planker. Dette var etterspurte varer på det europeiske markedet som det ble betalt gode priser for.

Det var kommet sag på Kolserud i Sigdal allerede før 1650. I 1688 når sagbruksprivilegiene kom, var det 3 godt etablerte sager i Sigdal som fikk rettigheter.

Fløtningen kom også tidlig i gang, det var fløtningsdam ved Nerdalsvannet allerede i 1680.

Skogene ble etter hvert uthogd i Sigdal, først i de nære områder, så lenger innpå åsene.

Men prisene var som sagt gode, og sigdølene kastet etter hvert sine øyne på skogene til numedølene lenger vest.

Situasjonen i Rollag.

Skogsdriften på Toengårdene og Gvammen  sitt eie fra gammel tid.

Skogsdriften på gårdene i Numedal på 15 – 1600 tallet var i alt vesentlig  knyttet til egne behov for virke til hus, ved og gjerdefang. Fe-hold og seterdrift med tilhørende beiteområder var nok på den tid langt viktigere enn skogsvirket for utkommet.

Numedølene fekk heller ikke ta del i den enorme verdistigningen på 1600-tallet som skogen fikk, på lik linje med sigdølene. Tidligere omtalte privilegium satte en effektiv stopper for det.

I 1664 var det en stor skogbrann på åsene mellom Numedal og Sigdal. Den strakk seg helt fra Lurdalen ved Kongsberg opp til Tunhovdfjorden. Merker etter denne brannen er fortsatt synlige i marken.

Toensameiet ligger i det område som brant den gang. Etter denne brannen stod det mye brannskadd skog i området, men furu som det er mest av i området, tåler som kjent brann godt, og var etter den tids krav forstsatt nyttbar som virke til å produsere trelast av.

Den granskogen som sto mest utsatt til for brann, ble sannsynligvis totalskadet. Kun områder der granskogen hadde naturlig beskyttelse mot brannen, overlevde.

På tross av at store områder av skogen var brannskadd, ønsket sigdølene, som alt hadde hogd ut det meste av sine skoger på slutten av 1600 tallet, å kjøpe tømmervirke og skog fra numedølene. Men numedølene var bundet opp av grevens privilegium og kunne ikke uten videre selge det tømmeret eller den skog sigdølene trengte til sine sager.

Det kom derfor i stand mange mer eller mindre vellykkede arrangement for å omgå regelverket.  Rettsprotokollene fra den tid vitner om det.

For noen gikk arrangementene bra, særlig der hvor ”store folk” som  for eks. prest og oberst, stod bak. Der bare bønder var med, gikk det som regel ille.

Skjøte fra Sogneprest i Rollag Peder Laursen m. flere til Oberst Peder Holst..

 9. januar 1700 solgte eierne av Toen og Gvammen sammen med eierne av Rud, Kongsjorden og Prestmoen  retten til å nytte den voksne og tilvoksende skog i et nærmere angitt område mot Sigdal for en periode på 30 år til Oberst Peder Holst. Som selger på skjøtet sto Soknepresten i Rollag Peder Laursen med flere. I avtalen står blant annet:

-Hans Kongelige Majestets Høj betroede obristen for det Aggershuusische Regiment, Højædle oc Velbaarne  Peder Hols,t oc hans Arvinger, alle hvis til den østre side affalds Skouge, som voxen oc tilvoxende nu staar, oc samme gaarder nu med rætte , ligesom af alders tid været hafuer, tillligger, Saa vit som ej præjudiceres Hans Høje Excell.  privilægier her i Nummedal, eller uden  schadelig omkostning kand hid til den Nummedalsche Løw, nedbrjnges, men ved bædre Lejlighed oc maade til det nest angrentzende Sigdals Sogn.

Obersten var kjent som en god venn av presteskapet i Rollag.  Han var forlover for kapellan   Augustinus Florus i 1796 da han giftet seg med sokneprestens datter.

Augustinus Florus overtok senere presteembete i Rollag etter sin svigerfar Peder Laursen.

Oberst Peder Holst bodde på Strømsø i Drammen. Om det var der han kom i kontakt med Griis familien i Sigdal, eller om det var gjennom sitt vennskap med presteskapet i Rollag, er litt uklart. At han ”lånte” bort sitt navn og sin tittel 9. januar 1700 under skogkjøpet til denne familien  synes imidlertid å være klart.

Litt om familien Griis:

Niels Nielsen Griis var sokneprest i Sigdal fra 1668 til sin død i 1704. Hans sønner: Lars, Hans og Thomas  er nevnt som store tømmerkjøpere i Sigdal først på 1700 tallet.

Thomas Nielsen Griis overtok også presteembetet etter sin far.

Niels Nielsens onkel, Hans Lauritzen Griis var sagfogd på Bragernes og hans sønn Lauritz Hansen Griis , eller Sigdals prestens nevø, var trelasthandler i Drammen.

 Oberst Peder Holst døde 28. april 1707. Det er ikke kjent om obersten selv drev tømmerhogst på det området han ervervet skog 9. januar 1700. Han sto antakelig bare som kjøper på papiret. 

Dersom Peder Holst ikke var den riktige kjøper, men opptrådte som stråmann for andre, var det viktig for dem å få hånd om denne avtalen på ny etter hans død.

 Vi får derfor: kontrakt med påtegninger av 17. juni 1708.

Området hvor sigdølene får rettigheter til skog blir samtidig betydelig utvidet sørover med Fulsaas-markene. Kontrakten av 1708 beskriver derfor grenser og spesifiserte rettigheter til skog, grunn, beite osv. på et område på i alt ca 24000 da.

Den tidsbegrensningen på 30 år som Oberst Peder Holst hadde på å drive ut skogen ble samtidig endret til å gjelde for all framtid. Teksten for hva hogstretten gjaldt  ble også endret i den nye kontrakten fra - affaldes skouge, som voxen oc tilvoxende nu står  til  – paa  samme marker voxsen og tilvoxende lasteskog. Med andre ord, sigdølene fikk det tømmeret som de sårt trengte til sine sager og numedølene kunne levere sette-ved til Kongsberg. Laurs Nielsøn Gris vaanhaftig på Holmer i Sigdal var denne gang sigdølenes mann og skrev under kontrakten for Sigdals siden. Han satt med Peder Holst sitt skjøte fra 9. januar 1700, omtalt som skogkjøpet på nord markene i den nye kontrakten.

Det er rimelig å anta at Lensmann i Rollag, Knud Tordsøn Fekjan, som var med på forhandlingen i 1708, fikk endret teksten fra Holst sitt skjøte, som i prinsippet gjaldt all skog, til nå å gjelde bare den skog som kunne nyttes til last. Lensmannen deltok og  skrev under kontrakten som verge for Ruds umyndige barn.

Lensmann Knud Tordsøn Fekjan  var nok bevisst på å få til denne endringen i teksten. Han hadde på den tid gode kunnskaper om Kongsberg Sølvverk sine behov for vedprodukter og var også som lensmann delaktig i gjennomføringen av leveransene fra Rollagsbøndene  til Sølvverket.

1708 kontrakten var ikke beskyttet med Oberst Holst sitt navn og en var nok noe mer forsiktig med å tinglyse den enn tilfelle var med Holst sitt skjøte fra år 1700.

1708 kontrakten ble allikevel tinglyst 22. juni 1712 på Vads i Sigdal. Den ble aldri tinglyst i Rollag.

 Lasteskog, hva er det?

Utrykket lasteskog er ikke vanlig brukt om skog på den tid. Mer vanlig var uttrykket bjelke og masteskog, der bjelke var rundtømmer til bjelker, eventuelt til last, og mast var skog eller tre egnet til master.

En delte med andre ord opp skogen etter bruksområde, noe som kunne føre til at en fikk flere eierforhold i samme skog. En oppdeling som ville være utenkelig i dag.

Ordet lasteskog henspeiler derfor på hva skogen skulle brukes til, nemlig virke til skurlast eller det vi i dag kaller skurtømmer.

Definerer vi lasteskog på salgstidspunktet, 1708, må vi forholde oss til reskript av 1683 og hva den sa om dimensjon av rundtømmer / stokk som gikk til last.

Den sa: Ut av hver stokk som gikk til last skulle en kunne skjære 7 bord. (Christianiabord). Dvs. stokken måtte måle 14 tommer i toppen. Bruker en 9 alen i lengde som var det mest vanlige den gang, får en at datidens tømmerstokk til last målte: 5,65 m i lengde og 38 cm i toppmål, eller over 0,6 m3.  Etter hvert som en fikk tynnere sagblad, ble målet redusert ned mot 12 tommer toppmål.

 Skogsdriften framover på 1700 tallet bærer preg av de kontrakter som ble gjort ved århundreskiftet og like etter. Sigdølene utnyttet nok sin hogstrett og hogg lasteskog (skurtømmer) og fraktet dette til sine sager i Sigdal. Det var fløtningsdam i Nerdalsvatnet allerede i 1680. Siden ble det også bygd dam i utløpet av Langevann for å skaffe mer  fløtningsvann østover mot Sigdal.

8.      Langevassdammen                                     koordinat Ngo. X = 234750, Y = 48600.

 Rollingene som hadde solgt sine rettigheter til lasteskogen på den delen av eiendommene som lå lengst øst mot Sigdal, fortsatte som før med seterdrift i området. De tok ut  brennved til seterdriften og noe tømmer til vedlikehold. De hadde selvsagt sikret seg  rett til eget behov for hustømmer til setrene  i tidligere omtalte kontrakter. Noe utpå 1700 tallet, antakelig rundt 1720, eller noe før, kom også settevedhogsten til Kongsberg Sølvverk i gang.

Kombinasjonen ”lasteskog-hogst” og ved-hogst til Sølvverket var sikkert også utmerket kombinasjon, noe tidligere omtalte Lensmann Knud T. Fekjan sikkert var klar over under kontraktsforhandlingene i 1708. Det lå som kjent  mye grov topp igjen etter ”lasteskoghogsten”.

 At skogene var hardt drevet på Sigddalsiden fra gammel tid av, forteller eksaminasjonsprotokollen til matrikkelforslaget 1723 litt om:

Nr 61 i Sigdal: Neerdallen

Saug Tømmer Skov: hvorav det kand virkes aarligen nogle faae Tylter Saug Tømmer, andsettes for 8 Llispund

Gårdens takst: efter gammel matricul 1 skippund.

Sigdølenes skogkjøp i 1700 utvidet ved kontrakt i1708, var antakelig ikke med i verdifastsettelsen av Nerdalen. De eide ikke grunnen, bare hogstretten til lasteskogen.

Til Sammenligning står det for nr. 9 i Rollag: Moen med Moen  ( Prestmoen)

Temmelig Tømmer Skov, og nogle Master paa Langmarken, Besværlig at faa frem.

Sæter til Huusbehov, slet Fehavn.

Gårdens Taxt etter gammel matricul 2 huder og 6 skind.

Når en her snakker om Langmarken og besværlig å få frem kan det se ut som tømmerskogen fortsatt er medregnet til gården på det areal der retten til lasteskogen ble solgt.

En må også gå ut fra at presten Augustinus Florus, som daværende eier av Prestmoen, eller Moen med Moen som det står, ble gjort kjent med det nye matrikkel forslaget.

Det er derfor uforståelig at han ikke fikk rettet opp denne feilen, kanskje var det til og med en bevisst handling at han unnlot å informere om at lasteskogen var solgt.

Ser en på senere handlinger med ulovlig hogst, er det ikke helt utenkelig.

 Kontrakten av 1708 ble aldri tinglyst i Rollag og det kan se ut som den skulle være et ikke eksisterende dokument i Rollag. I 1723 var også den som inngikk kontrakten fra Sigdalsiden død. Kanskje var det noen som hadde et håp om at kontrakten ble borte med han.

Laurs Nielsen Griis som inngikk kontrakten i 1708, sørget imidlertid for å få kontrakten tinglyst i Sigdal i 1712. Han var en stor handelsmann. I 1710 kjøpte han Hougfoss gard med sag og renner for 5500 riksdaler. Det er rimelig å anta at det var dette kjøpet som gjorde at han fekk likviditetsproblemer og pantsatte det han eide, med Fossum gård på Modum, Hovlandsaga og flere gårder i Sigdal til James Collet for  6166 riksdalere. Laurs Nielsen Griis døde like etterpå, i 1713.

Prest og lensmann i Rollag setter i gang ulovlig hogst i 1729. 

Når sokneprest Augustinus Florus og lensmann Knud T. Fekjan i Rollag satte i gang stordriving av tømmer med leveranser til Sølvverket på Kongsberg på slutten av 1720 tallet, må det ha bakgrunn i at de trodde ingen ville komme til å hevde rett etter den inngåtte kontrakt i 1708. Tiden for oberst Holts sitt skjøte på hogstrett i 30 år var også nå ved sin ende.

På dette punktet tok de rimeligvis feil.

Iwer Olssøn Kolserud var en annen dyktig handelsmann og sagbrukseier fra Sigdal. I 1712  løste han ut en rekke panter som tidligere omtalte Laurs  Nielsen Griis hadde i gårder i bygda.

Han sikra seg også med dette forkjøpsrett til tømmeret fra en del skoger i Sigdal.

I 1719 overtok han eiendommene som Laurs Nielsen Griis tidligere hadde pantsatt til James Collet. Iwer Olssøn betalte i alt 11642 riksdaler for dette og blant eiendommene var Fossum gård på Modum med to sager.

I 1723 kjøpte han også de tre kirkene i Sigdal med tilhørende gårder og rettigheter for 1122 riksdaler. Han var for øvrig en mann som var kjent for å ivareta sine interesser godt.

Forliks og kontraktsforhandlinger i Flesberg i 1732.

Iwer Olssøn stevnet soknepresten og lensmannen og bønder i Rollag for ulovlig hogst.

Dette var en heller kinkig situasjon for rollingene som klart hadde forbrutt seg mot tidligere inngåtte kontrakter. Spesielt ille var det sikkert for lensmann og prest.

Heldigvis for dem hadde de gode medhjelpere som fikk roet ned saken slik at det kom til frivillige forliksforhandlinger. Disse ble ført på Flesberg prestegård og resulterte i et nytt dokument, kontrakt av 7. mars 1732.

Det er også i dette dokument vi blir kjent med Christopher Burchardt`s kart over området.

Christopher Burchardt`s far, Fredrik Burchardt, var snekkermester ved Sølvverket på Kongsberg, samtidig som han hadde et stort ansvar for tømmer- og vedleveranser til Sølvverket sin gruvedrift.

Om Christopher Burchardt også forsatte i sin fars fotspor med å planlegge fremtidige tømmer og veddrifter for Sølvverket er usikkert. Gjorde han det, er det mest sannsynlig at det var i den forbindelse han tegnet omtalte kart.

Originalen til kartet er å finne i Riksarkivet. Det er ikke kjent at det har vært andre kopier av dette kartet på den tid det ble tegnet. Kartet har forøvrig en påtegning som er gjort under forhandlingene til kontraktforliket i Flesberg. Denne påtegningen gjelder i hovedsak en godkjennelse av de grenselinjer som ble trukket opp på kartet som et resultat av forhandlingene til 1732 kontrakten.

Påtegningen på kartet er underskrevet av grunneierne i Rollag samme dato som kontrakten den 7. mars 1732.

Det kan se ut som teksten til påtegningen og kartet for øvrig er skrevet av samme hånd.

Dette kan derfor tyde på at Burchardt var tilstede, eventuelt som Sølvverkets mann, under forhandlingene, selv om en slik tilstedeværelse ikke er beskrevet i kontrakten..

Det er ikke kjent at noen av partene i forliket fikk original eller kopi av kartet, mest sannsynlig beholdt Christopher Burchardt originalen selv.

For øvrig, det er uklart når Burchardt`s kart ble tegnet og hvem som var oppdragsgiveren.

Var det Kongsberg Sølvverk som var oppdragsgiver, kan det være tegnet som en del av en driftsplan for Sølvverket. I såfall ble det antakelig tegnet før lensmann og prest satte i gang stordriften og den ulovlige hogsten i 1729.

Ett annet alternativ er at Sølvverket, som hadde klare egeninteresser i området, fulgte med på forhandlingene og fikk tegnet kartet i den forbindelse.

Det ble under forhandlingene til høyesterettsaken i 1960 hevdet at det var Iwer Olssøn som var Christopher Burchardt`s oppdragsgiver for å få tegnet kartet. Dersom dette er riktig, ble det i såfall tegnet i forbindelse med at han stevnet rollingene for ulovlig hogst.

Dersom det siste er tilfelle, ville det vært naturlig at Iwer Olssøn som oppdragsgiver beholdt det originale kartet og fikk kartet med påtegninger tinglyst samtidig med kontrakten.

De er ikke kjent at noen av partene hadde originalen eller kopi av kartet etter forliksforhandlingene. Kartet ble heller ikke tinglyst.

Tilbake til forliket og den nye kontrakten.  I forliket og den nye kontrakten fikk  Iwer Olssøn fullt gjennomslag for sin hogstrett til lasteskog som han hadde etter kontrakt av 1708.  Rollingene som var satt i en klemme, måtte gi fra seg retten til å hugge tømmer til vedlikehold av setre og retten til å hugge i ryddingsøyemed for nye setre på  den østre del av området. Dette gjaldt for cirka halvparten av området som kontrakten av 1708 beskrev.

Grensen for hvor langt øst rollingene kunne drive slik hogst, er i dag i prinsippet den samme som nåværende kommunegrense mellom Rollag og Sigdal.

Iwer Olssøn fikk også gjennomslag for et erstatningskrav for den skade hans eiendom var påført.

Hovedendringene fra kontrakt 1708 til kontrakt 1732 ble som følger:

·        Grensebeskrivelsen i 1708 kontrakten beskriver bare et område med en grense. Laurs Nielsen Griis som vaanhaftig på Holmen  så vel som oppsitterne på Nerdalsgårdene godkjente denne grensestrekningen som rett dele mellom gårdene i Numedal og gårdene i Sigdal. 

·        Grensebeskrivelsen i 1732 kontrakten og  Christopher Burchardt`s kart deler området i to deler med en grenselinje som omtales som ældgamle Bøide-deele. Og strekningen østenfor dette delet som Neerdalens ældgamle strekning.

·        Grensen som beskrives som rett dele mellom gårdene i  Numedal og Sigdal i 1708  er i 1732 kontrakten blitt bare til et havnedele der til numedølene hadde beiterett.

·        Rollingene tapte retten til å ta tømmer til seterhus, rett til å rydde skog for nye setere osv. øst for den nye grenselinjen. I prinsippet overtok sigdølene retten til all skog på dette området.  I tillegg måtte de betale leie på 1,5 riksdaler i året til Iwer Olssøn for Mjovasseter som det i kontrakten av 1732 står at ligger inne på  Nerdalen sitt eie.

PS. Eiendomsforhold og grenser ble senere  fastlagt i Høyesterettdom  av 7. mai 1960.

Grunneierne i Rollag kjøpte retten til lasteskogen tilbake 9. januar 2000, nøyaktig  300 år etter at den første gang kom på handel.

Selger var Nerdalen Sameie i Sigdal. Kjøpere var de samme gårder som solgte retten i år 1700 og 1708.

Oppsummering av skogsdriften på Toensameiet ( Toen og Gvammen) fra 1600 tallet og fram til i dag i det området som nå er foreslått vernet:

Tidligere omtalte lensmann Knud T. Fekjan var en sentral person i denne sammenheng. Allerede i 1706 er han nevnt i Sølvverkets papirer i forbindelse med forhandlinger om settevedleveranser.

·        Med Rollagspresten i spissen og lensmannen Knud Fekjan  som administrator ble det i 1729 satt i gang stordriving av skogen. Ikke bare ble det hogd lakterved, men en gikk også løs på den skogen som kunne nyttes til last. Lasteskoghogsten ble senere påtalt av sigdølene, noe som førte til tidligere omtalte forliksforhandlinger i Flesberg i 1732.

·        Videre ut over på 1700 tallet økte vedleveransene til Sølvverket. Elver og bekker ble bedre og bedre innrettet for fløtning av lakterved / setteved.

9.   Lusheim  en liten tømmerkoie                 koordinat Ngo. X = 231600, Y = 47980 like nedenfor Lislevann  ble nok mest nyttet i forbindelse med laktervedfløtningen i Tondra.  Koia er nå nedfallen og vitner bare om tidligere drifter.

·         Sigdølene demte også opp Langevann for å få mer fløtningsvann østover til sitt lastetømmer.

·         Etter hvert som den grove skogen tok slutt for sigdølene, stoppet hogsten av tømmer til last opp, og fra midten av 1700 tallet og resten av århundret var nok aktiviteten heller liten på dette område.

1800 tallet

·        På 1800 tallet fortsatte vedproduksjonen for fullt av  numedølene og holdt seg stort sett oppe hele dette århundret. I folketellingen 1865 er eieren av Øvre Toen, Gunder Svendsen, benevnt som Sølvværks-Vedeflødningsformand. Uttaket av annet virke økte også, men dette ble nok for det meste tatt ut lenger heim mot bygda. Regnskapsbøkene til Svein Toen fra 1850 årene vitner om slik drift. Aktiviteten fra Sigdalsiden var fortsatt liten,  og det var sikkert bare enkelte år det var drift og da av mindre volum.

1900 tallet

·        Vedleveransene til Sølvverket hadde stoppet opp. En epoke som varte i ca. 250 år var slutt. Mye skog var blitt kappet opp til ved på disse årene.

Tapet av settevedleveransene ble allikevel ikke sett på som noe stort problem. Numedølene var nå blitt mer likestilte med det øvrige marked når det gjaldt priser på tømmer, selv om prisene fortsatt lå under det som ble betalt i Drammenvassdraget.

·        Gjeldende skogplaner for området bærer selvsagt preg av de skogsdriftene  som skjedde på dette århundret. En kan en lese mye rett ut av skogplanene ved å se på hogstklasser og alder på skog.

·        Straks ut på 1900 tallet ble den delen av Toensameiet der retten til lasteskogen ikke var solgt, skiftet. Dette skjedde i 1912, og hovedgrunnen til at grunneierne ønsket skogen skiftet, var at den hadde fått økt verdi, og flere av grunneierne  ønsket å utnytte den uavhengig av de andre. 

·        Like etter delingen av sameiet, ble det derfor tatt ut mye skog i den gamle sameiet. Dette gjelder både for områder som ligger utenfor og innenfor grensene til det foreslåtte verneområde. Mesetra tilhørende Toenlykkja ble mye brukt som skogshusvære dette århundret. Det gjaldt også for drifter tilhørende Nerdalen Sameie.

·        Av større skogsdrifter som ligger innenfor vurderingsområdet for vern utenom dem som foregikk like etter delingen av sameiet, kan nevnes at Kolbotten drev en større uthogst på Gvammen på midten av 1950 årene. Dette skjedde på den teigen Gvammen har lengst inn, og som i sin helhet ligger innenfor vurderingsområdet for vern.

·        At skogen er seinvokst så høyt oppe forteller skogplanene om. Områder der skogen ble avvirket like etter delingen i 1912 ble i skogplan utarbeidet av  Prevista (registrerings år 2001) klassifisert som hogst kl. 4  med 90 års alder på skogen.

·        Av andre aktiviteter kan nevnes tjærebrenning. Det er en gammel tjæreovn, avmerket på økonomiske kartverk. Aktiviteten med tjærebrenning må ha vært relativ stor, spesielt på 1800 tallet og begynnelsen av 1900 tallet. 

Anlegget for tjærebrenning bærer preg av en ikke ubetydelig drift der. Det har blant annet vært satt opp husvære i forbindelse med tjæreovnen. Det er i dag bare ruinene igjen av dette. Litt lenger opp ligger også restene av et husvære. Opprinnelsen til det er ukjent. Mest sannsynlig er det også blitt brukt i forbindelse med skogsdrift og da aller helst i samband med tjærebrenning.

10.    Tjæreovn med nedfallent husvære      koordinat Ngo. X = 232370, Y = 45870

11.    Restene av gammelt husvære               koordinat Ngo. X = 232600, Y = 46170

·        Etter hvert som mekaniseringen av skogbruket tiltok, og kravet til lønnsomhet økte, begynte en å bygge veier for å effektivisere skogsdriften.

Denne epoken kan vi si startet med et vedtak om bygging av skogsbilveg fra Gvammen til Gampedalen, en veglengde på i alt 6,6 km.  Vedtaket om bygging av denne vegen ble gjort 21. april 1952.

Denne vegen danner fortsatt grunnstammen i vegnettet for de gårdene som var med og bygget den. Vegen har derfor blitt utbedret flere ganger for å møte nye krav til standard på skogsbilveger.

·        Ser en på aktiviteten samlet for Toengårdene og Gvammen,  har aktiviteten det siste århundret vært stor, og inntekten fra skogsdriften har vært en viktig del av næringsgrunnlaget for gårdene. For de fleste har hovedinntekten på gården kommet fra  fra skogen.

·        Hogster foretatt av sigdølene på Toensameiet 1900 – 2000.

Nerdalen Sameie inngikk i 1920 en stor hogstkontrakt med Norges Statsbaner om hogst og levering av sviller. Årene 1921 – 23 ble det hogd grov furu til sviller over store områder. Restvirke som ikke holdt kravet til sviller, lå stort sett igjen i marken.

Dette virket ble ikke oppgjort, utenom det som ble tatt til seterved.

Resten av århundret avvirket sigdølene lite eller nesten ingen ting på Toensameiet før  årene 1991- 98 da en fikk flatehogst over store arealer.

En hadde nå fått bilveier inn i området som erstattet fløtningen. Driften, hogsten og transporten ut av området foregikk utelukkende med hogstmaskiner og lastebærere fram til bilveg ved Gammelseteren. Denne hogsten dannet opptakten til en jordskiftesak som førte til at grunneierne i Rollag kjøpte tilbake hogstretten til lasteskogen 9. januar 2000.

Avslutning:

Over 1/3 av arealet til Toengårdene og Gvammen blir direkte berørt dersom nåværende verne-grense blir vedtatt. Et vern vil få store konsekvenser for den enkelte eiendoms fremtid.

Skog og utmark har ikke bare den nåværende erstatningsverdi, men er en fornybar ressurs som også fremtidige generasjoner skal forvalte og hente inntekter fra.

For eierne av Toenlykkja, Øvre Toen, Nedre Toen. Øen og Gvammen.

Åsmund Pålerud