Norges våpen i eikekrans står   "Enighed gjør sterk".

(Nederst ganske smått star i en oval: "Minde om 1914 ").

Hvis dette står klart for oss, så vil vi bedre greie de vanskelige oppgaver.

Hold derfor dere sammen, og la oss holde sammen.

På den andre side står følgende ordspråk:

"Verdi er vid og vegarne mange".

La oss ikke miste motet, aldri fortvile, utveiene er mange, bare vi ser oss om.

Tilslutt uttalte han, vil vi sende en hilsen til slekt og venner derover og ønske dere velkommen tilbake.

Deretter besteg presten Turmo talerstolen, og idet han besteg denne, strålte også det elektriske lys utover salen.

Kopseng hadde nemlig sørget for at der var ingeniør, motor, dynamo og annet tilbehør på stedet.

Vi skulle altså få en liten forsmak på hva fremtiden hadde å by på.

Turmo takket for mottagelsen og de vakre ord som var henvendt til dem.

Deretter uttalte han: "Dere synes at dere har meget at takke for, men vi har mer.

Vi skylder gamle Norge alt; vore Fædre, vore Minder, vor Kultur vor Tro".

Og så var det en ting som særlig hadde grepet ham.

Dette å være velkommen over alt.

Det kom til å bli en tur som han ville minnes med glede hele sitt liv."

Hvorfor han Helge ikke kom til Sigdalslagets stevne

Sigdalslaget i Amerika feirer 100 årsjubileum i 2011 og mer enn 100 deltakere fra vårt distrikt tar turen over til Fargo for å være med på 7-lags stevnet, og markeringen av Sigdalslagets jubileum.

I den forbindelse er det morsomt å kunne gjengi en historie fra Sigdalslagets årbok fra 1929, og som også ble gjengitt i Under Norefjell nr 2 fra 1990 og som også er knyttet opp til stevne i Fargo.  (red)

"Helge var gammel og ugift.

Han hadde kommet ut til Dakota et sted og fått seg land og gjort det godt, især de siste åra. Han hadde fått den gamle mor si over og hun stelte krøttera og grisene.

Hun hadde vokst opp i den tida da de skulle gjete dyr, heller enn å lære og lese,men hun hadde da strevet seg gjennom så hun slapp fram for presten og blei konfirmert.

Når hun seinere iblant fikk tak i "almuevennen",så var det så altfor mange rare ord der at hun brydde seg ikke noe med den.

Helge var heller ingen bokorm.

Han kom også tidlig ut å tjene før han reiste til Amerika.

Der var han en av dem som ikke kastet bort penger på aviser, eller tid på å lese.

Nå hadde Helge vært en tur hes naboen som holdt "Decorah- Posten", der sto det at sigdølingene skulle ha stevne i Fargo.

Helge gikk og tenkte på at det skulle være moro å komme dit og kanskje treffe noen gamle kjenninger fra heimbygda.

Men først måtte han spørre mora.

Helge _ hadde aldri gjort noe mot hennes vilje, unntatt den ene gangen da han ikke ville fri til ei jente som gamla sa var så bra, og endatil hadde en del penger.

Grunnen var nok den at han hadde et godt øye til ei anna jente som han tjente sammen med, men som strøk til Amerika.

Hvor denne jenta var hen nå, det visste han ikke, det hadde han aldri spurt etter.

Nå var det lenge sia, men allikevel gikk han og tenkte på denne jenta og undres på om hun var gift.

Ville hun komme til Fargo?

Helge hadde lånt med seg "Decorah-Posten " fra naboen og ville lese notisen om Sigdalslagets stevne for moren.

"Kom og træf dine gamle Venner og ungdomskamerater, opfrisk Minderne om dine Ungdomsaar der i vor fagre Bygd" leste han.

Gamla blei helt rørt og Helge fikk større og større lyst til å reise.

Han avbrøt lesinga iblant da de snakket om gamle kjente og om noen av dem ville komme på stevnet.

Helge tenkte også på jenta han hadde tjent i lag med.

"Du må reise dit!" avgjorde mora.

Hun mente å kunne greie seg noen dager aleine midt på sommeren.

Kanskje kunne han treffe noen å få seg til hjelp, hun kunne da ikke leve bestandig hun heller.

Helge syntes det gikk godt, bare han ikke hadde lest videre!

Her sto det: "Og saa har Bygdefolket derover sendt hid den Fanen, som skal afsløres ved Stevnet".

Helge forsto ikke hva som mentes

tilbake til 2011-1- startside