Innen dagen grydde, hadde en rå frost bitt seg fast i hår og skjegg på de to farende.

Visst var de godt kledd - etter franske forhold - men kulden som nå jaget dem, overgikk enhver parisisk vinternatt.

De anstrengte øynene til det ytterste for å tyde landskapet som dagslyset gradvis avslørte der nede, og sannheten kom som et sjokk.

Under seg hadde de bare hav.

De innså at de fløy ut over den frådende Nordsjøen - og tenkte at nå var de så godt som fortapt.

Kastet seg ut av gondolen

Men det var de ikke.

Etter en vanvittig tivoliferd av en luftetur, det ene øyeblikket så lavt at bølger skyllet inn i gondolen, det neste i mange tusen meterd høyde, drev ballongen omsider innover land.

Men hvilket land?

Gjennom lave skyer skimtet de kuperte heier, store skoger og en og annen bygd.

Alt dekket av snø.

I svarte lakkstøvler og stivfrosne uniformer bega de to fransk-mennene seg nedover fjellsidene i håp om å finne vennligsinnet sivilisasjon.

Fantes det i det hele tatt mennesker i denne hvite og kalde ødemarken?

- Om ikke krigen hadde flettet de to menneskeskjebnene sammen i en ballongkurv, er det lite som tyder på at Paul Rolier og Leon Bézier noensinne ville ha møtt hverandre.

Rolier var en lovende ingeniør med overklassebakgrunn og høy sigarføring.

Hans sentrale rolle i arbeidet med å konstruere luftballonger hadde gjort ham til fører av "Ville d' Orléans".

Bézier hadde en noe mer tvilsom fortid.

Han sonet en dom for kunstbedrageri da krigen ga ham mulighet til å slippe ut for å tjenestegjøre i den franske armeen.

Innsatsen gjorde ham snart til løytnant, dekorert med den tillit det innebar å overbringe den betydningsfulle depesjen om angreps-planene til Gambetta personlig.

Om Rolier under luftseilasen hadde vist seg som en sterk og besluttsom leder, var rollene nå byttet om.

Bézier var vant til å ta seg fram i i ukjent terreng, og da Rolier segnet om i snøen, trålte Bézier landskapet i håp om å finne ly for kuldedøden som han visste snart ville innhente dem.

Kort tid etter snublet han over en løe full av tørt høy, og klarte med sine siste krefter å få slept reisefellen i sikkerhet.

Bok: Den første luftferd over Norge, Einar Østvedt, 1968

( forts i neste nr, av Under Norefjell — 1/2011)

tilbake til 2010-2- startside

tilbake til 2010-2- startside