Å nei den, som åtte vengar

te å flige høgt me nå!

Lat oss prove! Himlens englar

hjølper etter glae, fro.

E vi inkje god te kvea, .

få vi sukke på vår vis,

Englane de bär me glea

opp te Gud i Paradis.

Er dette virkelig eggedøling?

Ikke slik folk i Eggedal snakker i dag, men det er grunn til å tru at Skatvedt har råka ganske bra.

En kan vel spørre om eggedølingene den gang sa skog, ettersom de nå helst sier skaug.

Skatvedt burde vel ha skrevet eira eller æira heller enn øira, men ellers kan det meste være riktig.

Et trekk som er fremmendt for oss i vare dager er e-endinger på det som de språkkyndige kaller sterke hunkjønnsord, slik som i bjørkje, åspe og jeite, men vi har flere andre nedtegnelser som viser at disse formene var levende i øvre Eggedal for omtrent 100 år sia.

Torleiv Hannaas noterte i 1908:

Jeite, Vassbigde, Nolbigde segjer gamle folk i Vestbygdi og Nordbygdi i Eggedal, dei unge jeita, bigda.

Andreas Mørch noterte også noen få eksempler på denne e - endinga, slik som at Per Basol kunne huske at bestemor hans sa elve (elva).

Ei vise skrevet ned av L.M. Lindeman i 1867 begynner slik:

"Her lite nolve åe der stander en går "

Her har vi altså åe (elva).

Denne formen er ellers i bruk i øvre Numedal og i Telemark, og da må en spørre seg:

Er dette trekket i den gamle dialekten et "ekte" eggedals-fenomen, eller er det importert fra Numedal?

Det er neppe noen som kan gi et sikkert svar, men det er minst like sannsynlig at det er et gammelt trekk ved Eggedals-målet, som at det er kommet inn med alle

"dessan kjæringan som va fra Nommedæl".

Nå er det utdødd, det er neppe en eneste innfødt eggedøling som i dag har dette dialekt-trekket, derfor ville det være galt å presentere det som "eggedøling".

I Eggedal kan en fortsatt høre ei anna gammel hunkjnnnsending:

Siljo og furo er bestemt form av silju og furu, og o-endingen kan fortsatt høres i ord som lio (løa) eller stugo (stua), sjøl om en ganske ofte kan høre i stugu, istedenfor i stugo.

Denne formen er neppe i bruk i Krødsherad eller utover i Eggedal og Sigdal, der Stugua eller stuga er det vanlige.

Eire i Hørjevatnet

Som alt nevnt kan gamle dialektformer være bevart i stedsnavn.

Jeg vil lansere en teori om at den omtalte e-endinga i hunkjønnsord er blitt bevart i ”Eire" i Horgesetervatna (Hørjesetervatna, Hørjevatna) på Hiasskogen.

Mellom det indre og det fremre Horgesetervatnet var det et lite fall.

Da Horgakraftverket blei bygd, blei det sprengt djupere løp her, så nå er det mer som et sund på dette stedet, som fra gammelt av har hett Eire (1-stavings tonefall som i bønder).

Utstrøms er det en steinsmal.

　Tegning av:Håvard Støvern

Trygve Kvisle sier at han har oppfatta det slik at Eire egentlig er denne steinsmalen, og da ligger det nær å tru må det dreie seg om ei øyr (utt. æir).

I tilfelle blir det "feil" å skrive Eiret slik det iblant blir gjort.

Hva skulle forresten et eir være?