Eldre dialektprøver

Det tidligste forsøket på å samle dialektord er vel sokneprest Niels Bernhofts vesle liste fra 1745, gjengitt i Sigdal og Eggedal I.

Det er ikke noen god grunn til å regne denne lista som nøyaktig eller pålitelig, presten hadde neppe noe grundig kjennskap til dialekten, og om det så er ens egen dialekt, er det krevende å gjengi den i skrift.

Likevel er noen få av oppslaga interessante, slik som bjo = bever, et dyrenavn som vel i våre dager fortsatt lever i gardsnavnet Bjøre, men som ellers døde ut sammen med dyret.

Da dyret dukka opp igjen i vassdraga våre for et par tiår sia, var det sjølsagt ingen som fant på å kalle det noe annet enn bever.

Torleiv Hannaas gjorde noen få dialektopptegnelser i Eggedal og Sigdal, 1908-11.

Ellers er det få kjelder å bygge på fra før Andreas Mørch og Sigurd Tveiten begynte sitt samlerarbeide.

Noen få viser og stev er bevart i dialekt.

I blant kan dialektord være brukt i rettsreferat, kanskje helt når skriveren ikke var heilt sikker på betydningen av det som var blitt sagt.

I slike tilfeller må en være varsom med å stole på at gjengivelsen er nøyaktig.

I stedsnavn kan gamle ordformer ha blitt bevart, lenger enn i dagligspråket.

Eksempler på dette er drotning eller drøtning (i Drotninggutua), hølme i Hølmevatn.

Knud Skatvedt, 1832-1918, var fra Sigdal, men slo seg ned på Råen i Krødsherad.

Han var klokker der den tid Jørgen Moe var prest i Krødsherad.

Han var i Eggedal en kortere periode, rundt 1858.

Han blei forresten gift med ei eggedalsjente, Mari Steinarsd. Kleiv.

Mens han var i Eggedal skreiv han  Ei lita Vaarvise.  (Paa Eggedalsmaal.)

Visa er gjengitt i Sigdal og Eggedal V, s. 1268-69.

Vil du se den originale rettskrivinga, bør du lese der, for jeg har tatt meg den frihet å modernisere rettskrivninga noe.

Litt er det fordi det gjør det letter å lese, men særlig fordi Knut Skatvedts skrivemåte lett kan fare til misforståelser.

Særlig gjelder det når han skriver æ, det står oftest det for en e-lyd.

Andreas Mørch var forresten temmelig sikker på at æ-lyden ikke engang fantes i målføret her i gammel tid, eg at de sa e der vi nå ofte har æ, så kanskje jeg ikke har gått langt nok?

Det er sikkert like riktig med vere og bere som være og bære (været og bedre).

Være kan’kje bære ønskas,

bære hel de nå e jitt.

Ser’u håssen bjørkje grønskas?

Ser’u rånens lauvtut sprett?

Aspe stend å lauve vøggar,

ber hvert vindpust vent om hjølp,

gråne stend der rau å ruggar

dublan liksom børje følk.

Siljo stend me don i toppen,

de e blommen hennas de,

Furo skjit ut tølleknuppen,

sku vel inkje ho bli me?

Jau, paa ælle, ælle greinin

sit ein rau å frodig tut.

Jeite som nå fær i reinin

fær te vintern her sin lut.

Men de e’kje bære auga

som førlistar sei ivår.

Øira gler sei, lemman laugar

sei i skoglukt, hå je går.

Ja, dei øira dei får høre:

gaukegal å lærkesang,

språk tå trosten, spel taa ørre,

sauebrek å bjelleklang.