Nei, slik vinter skulde man aldri ha sett. Nu er det sist i februar, men nesten ikke tegn til vinter - jordene er omtrent bare og varmegrader har vi hver dag. Bjerken som står i solbakken sitter små grønne knopper - og det midt på vinteren.

Men rundt om i skogen ligger det tømmer og ved som folk ingen utvei ser til å få fraktet til bygden. De som ikke har altfor bratte og steinete forsøker å slepe frem noen tømmerstokker eller en liten vedklatt, men det skjer på bekostning av hester og redskaper, for begge disse ting sliter det voldsomt på under slikt føre.

Mesteparten av den ved som hugges i kommuneskogene har det også vært umulig å få fram til gamlehjemmet, hvor det er meningen den skal benyttes, men meget er fraktet ned til bygden, hvor den blir ophugget på forskjellige plasser.

Noen stor drift er det ikke i noen skog her omkring denne vinter. (0.0.B-n.)

Engebret Hiåsen ved Pikop-steinenen (foto Magne Løiten)

Anders Olsen Hiaaseie f. 1835 vokste opp i husmannsplassen Pikop under vestre Hiaasen på Hiåsskogen sammen med sine 6 søsken.

Plassen Pikop ligger like ved den gamle rideveien over mot Lyngdal.

Hans sikre leikeplass i barneårene var ved den store " Pikop-steinen ", en stor stein som lå like ved stua.

Sagnet sier at det skulle være bryllup i Flaget, en plass som lå enda lenger vest enn Pikop, den var også en husmannsplass under vestre Hiaasen.

Så var det at en underjordisk hadde forelsket seg i jenta som skulle gifte seg.

På bryllupsdagen da brudefølget kom framover mot Hiaasen kastet den underjordiske en svær stein etter dem for å drepe brudgommen, men traff ikke.

Dette er altså "Pikop-steinen."