Arkeologen Ellen M Storrusten finner er middelaldersøks tufta på R25.

Bilde av øksa er innfelt til venstre. Foto: KHM

Her har trolig produksjonen vært større og foregått over et lengre tidsspenn enn på R25.

På dette anlegget var det ei rektanguIær hustuft på ca. 20m².

Tufta på R26.

Rett utenfor tufta Iå det en ovn, et slaggutkast som var ødelagt av en moderne vei og et stort kvadratisk kullager.

Øst for tufta lå det en annen ovn i tilknytning til et annet slaggutkast.

Det var også spor etter røsting i form av røsteplasser og store mengder malm på anlegget.

Under tufta ble det funnet restene etter to ovner til og et lag med mye slagg.

Disse ovnene og slagglaget stammer trolig fra en tidligere fase i R26s historie.

Også anleggene R37 og R50 ble undersökt.

R37 besto av en tufft med en ovn og en kullgrop fyllt med slagg, mens det på R50 ble funnet to slaggutkast, kullager, malmlager og røsteplasser, men her ble det ikke funnet noen ovner.

Det er ikke vanlig å finne mange gjenstander når man undersøker jernvinneanlegg, men på R25 ble det funnet ei øks fra middelalder og en hestesko.

På både R26 og R37 ble det funnet flint som har blitt brukt til ildslagning.

R26 lå på ei flate på et høydedrag i nærheten av myrlendt terreng, like nord for R25.

Hvem drev jernvinna på Haglebu?

Pa et generelt plan er det fire hovedteorier som omhandler hvem som drev med jernproduksjon.

Den ene går ut på at jernvinna ble drevet fra fjellgårder, den andre legger vekt på at jernvinna ofte blir funnet i høyereliggende strøk i nærheten til  sætre og kan ha vært en del av stølsdriften.

Den tredje teorien går ut på at fastboende mennesker på fjellet med jakt som det viktigste ervervet kan ha begynt med jernutvinning.

Mens i følge den fjerde kan jernvinna være drevet som en spesialisert selvstendig sesongmessig utmarksnæring for omkringliggende bygder, eller som en spesialisert sesongmessig utmarksnæring for økonomisk sterke områder lenger borte.

Jern har opp gjennom tiden vært en viktig handelsvare, og produksjonen på Haglebu har trolig vært større enn det som var nødvendig til eget bruk.

Kanskje har denne produksjonen blitt styrt av lokale stormenn.

Mannen som var gravlagt ved Haglebuvatnet kan ha vært en slik lokal stormann som har stått for produksjonen og omsetningen av jern i området.

Smedgrava fra Haglebuvatnet

I 1918 ble det funnet ei smedgrav, (museumsnummer C22237), ved nordenden av Haglebuvatnet, bare 2½ meter fra strandkanten.

Graven stammer fra midtre del av merovingertid, dvs. fra midten av 600-tallet til midten av 700-tallet.

Gjenstandene fra funnet var bl.a.: Sverd, øks, 6 pilespisser, skjoldbule, ildstål, sigd, kniv, nøkkel, rester av et skrin, smedtang, bissel og skiferbryne (Hougen 1947:197-199).

Her ble altså en mann begravd i ei vellutstyrt grav, som også inneholdt smedutstyr.

l den samme tidsperioden var det trolig jernproduksjon på både anlegg R4 og anlegg R50.

tilbake til 2008-2- startside

tilbake til Under Norefjell`s startside.

til side 11