2008-2-7
|
Harry Fett sier i "En bygdekirke": "Kunsten skal spenne buen høyt, kreve der personlige, det som er født av smerte. - Kunsten er den dypeste opplevelse, og det samme er religionen". Krusifikset, den plastiske framstilling av Kristus på korset, har fulgt folkene fra de eldste tider. Skjønnere av kirkens rike kunst kan fortelle oss om de vakre bilder av den korsfestede Kristus, fra tidlig middelalder der. Den fattige jordens konge er da rikt brodert med juveler og emaljeinnlegg, formet til metall. Den prydet da gudshusets alter eller ble båret i prosesjon, mens tung sang lå omkring den. Bildet av den korsfestede hører til i alle tider og hos alle folkeslag. Det er ikke bundet til de store kirkelige monumenter, de som står som samlingssted for en hel nasjon, men finnes likeså i det vesle gudshuset i byens utkant og i den vesle kirken der inne i fjorden eller der oppe mot fjellet. Og disse små kirkelige monumentene, er av den største betydning for folkene også kunstnerisk sett. |
Vi kan igjen sitere hva Harry Fett sier: "De (altså bygdekirkene) reiser seg på gamle kultsteder, er vokset sammen med landskapet, med åsene, vannet, jordene, vokset sammen med menneskene, som slekt etter slekt kom hit med sine helg - og hverdagstanker: " Krusifikset fra Eggedal gamle kirke slutter seg på en verdig måte til de to andre rike kunstverker der oppe fra, - Madonna og Jacobus. Overlærer Carsten Lien sier at krusifikset ligger på overgangstiden mellom romantikk og gotikk (i.e. romansk og gotisk stil, red.anm.). Dette krusifikset har tornekrone, og føttene ligger side om side. For atter å holde oss til Lien så sier vi at ansiktsuttrykket viser begynnende utforming av den bedende Kristus. Hele arbeidet må betegnes som en fremragende kunstners verk med stor utformningsevne. Krusifikset er så vel som Madonnaen, treskulptur. Hvor lenge den rike billedframstilling av den korsfestede Kristus hadde sin plass i den gamle kirke på Hovlandsjordet, vet vi ikke, men det vet vi at den nå i vel en menneskealder har statt under Oldsakssamlingens beskyttelse. Der hører den sikkert heime, selv om den ved det er revet bort fra det sted hvor den sikkert i sin tid spilte en viss rolle." 0.0.B-n |
2008-2-8
|
Jernvinnna på Haglebu - del II Av arkeolog Unni Grøtberg Anleggene på Haglebu To av anleggene på Haglebu ble totalgravd, det vil si at et større område ble undersøkt og alle strukturer, slik som ovner og hustufter ble gravd ut og dokumentert. Det ene anlegget, kalt R25 var lite og kompakt, mens det andre, R26 var større og mer komplekst. R25 besto i all hovedsak av en kvadratisk blestertuft som var ca. 16m² med en ovn i midten og et kullager i det ene hjørnet. Slagget var blitt kastet ut gjennom åpningen i den ene enden, men det meste av slaggutkastet var allerede fjernet av tidligere veibygging. Blestertufta lå på en liten kolle helt inntil ei myr. Ved konstruksjonen av bygningen som en gang har stått her, har ei eldre kullgrop blitt gjenbrukt. Denne har blitt noe utvidet og planert før det ble reist en bygning her. |
Ovnen på R25 etter at de reiste steinhellene er gravd fram og selve ovnsgropa er tømt. Foto: KHM. |