Etter Svend Haugs død 27. mai 1891, bodde og drev hans kone Thea pensjonatet på Bjørøya fram til hun flyttet til ”godset" Killingrud i Solbergelva.

Hun fikk året 1902 kjøpt øya for kr 22.500 (til da ble øya bygslet fra Bjøre). i 1915 solgte hun stedet til Gudbrand Heslien på Leir for kr 47.000.

I 1927 ble Hesliens gårdsgutt, Martin Haugerud, eier av Bjørøya.

Sammen med sin kone Kari ( født Fladhus) drev de pensjonat her helt til 1960.

Tyskerne beslagla Bjørøya under krigen, og det har i ettertid vært mye hysj, hysj om hva som foregikk der.

Tilfeldigvis ble jeg kjent med ei trivelig jente fra Botne i Vestfold, Solveig Haugerud født 1933, som arbeidet på Bjørøya i sommerferier. (Martin Haugerud var hennes onkel).

En telefon til henne ga følgende informasjon:

Hver høst under krigen dro familien til Krødsherad for å plukke tyttebær og bodde på Bjørøya.

Dørene inn til tyskerne var avlåst, men de kikket i nøkkelhulllet.

Hun så dansende par, hun .så uniformer jentene bodde på Storsalen i 2. etg. og de var norske.

Jeg tror Solveig er den eneste nålevende som kan bekrefte at tyskerne hadde "gledeshus" for sine offiserer der.

Fra 1945 til 1947 var Bjørøya rekonvalesenthjem for krigsseilere, og det ble laget et arbeidshjem som drev med kurvbinding.

Kåre Hegstad på Krøderen og Kåre Sundt på Noresund kom til øya og slo seg til i bygda.

I 1952 under olympiaden ble pressen innlosjert på Bjørøya.

Som vassdragserstatning i forbindelse med regulering av Hallingdalsvassdraget fikk Bjørøya bru i 1958.

Da kom veiframføring over Maritangen på Leerslandet, altså på vestsiden av fjorden.

Fra da oppørte ferjeforbindelsen mot Olberg.

I 1960 kjøpte Anton Strand Fladhus øya for kr 78.500.

I 1984 ble bygningsmassen overdratt til stiftelsen Villa Fridheim, som fortsatt eier og driver stedet som eventyrmuseum kombinert med festlokaler.

Finnerud

Grenda ligger i det gamle Vadseiet som senere hørte til Hoffar, i området mellom Sigdal og Krødsherad.

Omkring 1660 kom en finne som het Henrik til Hoffar og bad om lov til å rydde og bygge ved Nordtjernet innpå marka.

Det fikk han, og Henrik finne er første gangen nevnt i skattelistene i 1668, han var husmann og bodde her med sin stesønn.

Han var skyldig skatt i 1673, men Henrik rømte året etter for han var kommet på kant med loven 

I mai måned 1675 ble en finne som de kalte Norske-Peder ført til tinget for sine gjerninger.

Han hadde vært med Henrik finne og rydda en bråta i Hoffarskogen uten lov fra Hoffarkarene. Peder hadde så skåret en tønne rug han mente han hadde krav på etter arbeidet han hadde gjort for Henrik.

Da Sjur Hoffar og Engebret Velstad kom opp for å kjøre ned rugen, møtte Peder opp og truga med å skyte ei kule gjennom Engebret og ei gjennom den ene hesten, den andre ville han reise med hvis han ikke fikk ha rugen i fred.

Norske - -Peder ble dømt fordi ha truga ærlige folk i deres lovlige og ærlige arbeid, fordi han stjal rugen, "og endelig hans ulovlige forhold og utilbørlige liv og levnet almuen her i præstegjeldet så vel som andre steder forakt og forargelse”.

Han skulle svare saksbot til kongen , og hvis han ikke betalte, måtte han gå i jern og arbeide 3 år på Bremerholm.

Med disse karene glir finnene ut av historia, men navnene på gardene minner om dem.

(utdrag fra Sigdal og Eggedal, ll, side 296, A. Mørch)

Finnerudskogen er regnet som den vestligste av finnebosettingene vi kjenner til i Norge.

tilbake til 2008-2- startside

tilbake til Under Norefjell`s startside.

til side 29