|
Men hans sønne datter Olava Moen (Hellerud) fortalte for noen år tilbake at den var nok kastet, sannsynligvis på elva. Den hadde sikkert vært et klenodium i dag, for det var ikke mange i landet som lagde symaskiner på den tid, om det i det hele tatt var noen andre`? Dette varjo en tid som folk flest ikke hadde god råd. Så var det ei hestevogn som Moen hadde reparert, og plutselig en natt var vogna borte. Eieren hadde da kommet om natta mens det var mørkt og henta vogna - for eieren trengte vogna, men hadde ikke penger. - De kom visstnok til enighet om betalinga senere. Som organist var Ole Moen ganske flink, men kom-binasjonen smed/organist kan ikke ha vært lett, for en smed har jo grove fingre, mens en organist gjerne har lange, slanke fingre. Han hadde gått i lære hos Halvor Golberg, som var kjent for sitt gode spill. Ole Moen var organist i Olberg på samme tid som Jørgen Moe var kapellan der, og under en gudstjeneste var en kjent organist fra Kristiania tilhører. |
Da fikk Moen sin dom. "Nå, hva syntes De om organisten vår?" - spurte en krylling. " Man kan ikke vente det bedre av en smed" - var svaret. Ole Moen begynte også å laget et orgel, men ble ikke ferdig med det. Han gikk til fots 5-6 km ned til Krøderfjorden utenfor Leer (Leir), og derfra rodde han så til kirken. Om vinteren var det å gå på isen. I all slags vær gikk han med noteheftet under armen. Karoline Moen (Svendsen) bodde som jente nede i Bergerud, nedenfor Jokerud. Hun fortalte for noen år siden at hun ofte gikk i følge med bestefar et stykke på veien da han gikk til Olberg kirke, og at hun fikk lov til å bære noteheftet hans, det glemmer hun aldri. Ole Moen var venstremann og holdt Buskerud Sam-tidende. Han døde i 1904, hans kone i 1905. |
Norefjeld
det deiligste fjeld av alle
Inga og barna og jeg var nylig en tur der oppe - deili-
gere fjeldvidder gies der neppe, og jeg skulde bare ønske
en ny sommer og en ny tur derop - det var himmeldeilig!
Alt kav og slit og nerveskit blir saa deilig borte i den
store, frie urnaturen derope.
Den ligner havet og er igrunden det samme.
Men den gir den frihet mer, at man ikke er bænkesat i en
baat, men kan tampe i stenen og gaa - gaa - gaa fram i
den deilige friske ensomhet som minder om den tid da
Guds aand svævet over vandene!
Og det er længe siden, i alfald for os som er nødt til at
indrette tiden efter viser og talskive. "
Av Th. Kittelsen