|
Gamle sanger fra Munchen-tiden ble dradd frem - det var blomster og telegrammer. Alle gjorde sitt til at festen ble en virkelig fest. Papa var rørt og glad. Men da Beret Skredsvig - etter alle andre sanger - reiste seg opp ved bordet, enkel og beskjeden, og sang for ham, så naturlig og enfoldig som bare hun kunne gjøre det - om Ola Yelland som oppsadlade grågangaren sin, der sto han så hvit som en lilje, så red han så hurtig som den lille fuglen fløy henover de nordenlandske egne - da var Papa rørt til tårer, og det var vel ikke mange øyne som ikke var litte granne duggete. Skredsvig satt ved siden av meg, og jeg husker hans stålgrå Øyne da han så på henne, og det bevret i munnvikene hans: - Skål, Beret! - Begeistringen var faretruende, og hun måtte synge om Vesle Kari Rud også. Det var Eggedals-visa som inspirerte Skredsvig til maleriet "Ola Velland". Første-utgaven, 1896, var til Holmenkollen Turisthotell, som nylig var bygd opp igjen etter en brann. |
Seinere brant det ned igjen. I 1897 var dette maleriet, sammen med serien "Valdresvisa" Skredsvigs bidrag på en nordisk kunstutstilling i St.Petersburg. Skredsvig malte minst 6 litt ulike utgaver av "Ola Velland". I Ingrid Reed Thomsens Christian Skredsvig, (s.133-135) kan en lese om omstendighetene. Der er også gjengitt et fotografi fra atelieret i Hagan, med kunstneren ved siden av "Ola Vehand" - og fargetrykk av utgaven fra 1917. Det er ei gammel vise, men hvor gammel? Innholdet er middelaldersk, det passer bedre inn i det norske landskapet enn det danske, men språket er "dansk". Visa har stor utbredelse, ofte under navn som "Herr Ole". Riktignok blir "Jeg lagde meg så silde" regna som en variant av denne visa, enda teksten avviker ganske mye, men ellers er det er lite variasjon i teksten rundt om. Det tyder på at visa er spredd i forholdsvis "ny" tid, og at teksten godt kan være lært etter avskrifter, bøker eller skipingstrykk. |
|
I Eggedal er det bevart 6 ulike toner til visa. Det er lokal "rekord", ingen andre viser eller stubber har så mange varianter. Men alle disse tonene har tydelig felles opphav. I tillegg finnes det minst en tone til, som også kan brukes til Ola Vehand, og som har et klart slektskap med de seks andre tonene. Den er brukt til visa "Det sto to piker på høyan sand". Den sistnevnte tonevarianten, og den etter Ola og Guro Ellefsrud, har på hver sine måter interessante tonale trekk, som vel peker langt bakover, uten at jeg skal komme nærmere inn på dette her. Kopsengs variant har et mer "moderne" moll-preg. Hvis noen gjerne vil lære seg visa, anbefaler jeg tonen til Anne Holth, som finnes i opptak fra 1939, eller tonen Andreas Mørch lærte seg av Ola og Guro Ellefsrud, foreldra til Anne. |
Om den siste sa ei lita jente: "Det er som det ligger en skjult skatt under den. " Disse to melodivariantene skiller seg klart fra hverandre - et lite mysterium, ettersom det er rimelig å tenke seg at Anne hadde lært visa av foreldra. Hva med oss moderne mennesker? Griper visa oss i bringa? Er visa for gammeldags eller sentimental? Det er i alle fall riktig å si at visa er god på den måten at det er ei gjennomført fortelling. Prøv å tenke tilbake til ei tid uten TV og radio. Da Andreas Mørch sang Ola Veiland i radio en gang på 70-tal-let, var det ei som ringte til han etterpå og fortalte at hun hadde grått da hun hørte den. |