Minneord Håvard Støvern.
Det var med stor sorg vi mottok budskapet om Håvard Støverns bortgang.
Det var tirsdag i forrige uke at han fikk et akutt hjerteattakk, som det altså viste seg nytteløst å helbrede, til tross for iherdig innsats fra hjelpemannskap.
Vi står fattige tilbake og skal forsøke å beskrive en person med et voldsomt og ekte engasjement innenfor et bredt spekter.
Håvard var en person som brukte sine evner og sin kunnskap til beste for sine medmennesker.
Og selv om han i noen grad hadde begynt å trappe ned, han ville fylt 70 til høsten, hadde han utvilsomt fortsatt mye å gi.
Håvard vokste opp med foreldre og sine to søstre på Furuheim under Sø-Støvern i Sigdal, og han var hele sitt liv ekte sigdøling.
Han fikk sjansen til å utvikle sine kunstneriske evner, og tok utdannelse ved Statens Kunst- og Håndverks-skole.
Dette førte han til ungdomsskolen i Prestfoss hvor han var formingslærer.
Men Håvard brukte sine evner til så mye mer.
Han drev med treskjæring og holdt kurs, og det sitter mange rundt om som har forskjellige trearbeider de lærte seg å lage takket være han.
En gang en manglet et tre, en annen gang et skap med de prangende acantus rankene.
Og som følge av sine kunstneriske ferdigheter tryllet også Håvard fram de stemningsfulle malerier eller skildrende strektegninger.
Akvareller og kullstifttegninger var noe av det Håvard virkelig kunne, og motivene var ofte hentet fra hans kjære Sigdal.
De kunstneriske kvaliteter førte også til at Håvard ofte ble brukt som illustratør.
Om det var hefter eller små fortellinger, satte Havards visuelle bidrag en ekstra spiss på formidlingen.
Også større illustrasjoner, som kulisser og "bakteppe" til ustillinger, produserte han.
Svært mange vil huske Håvard fra hans tid som bestyrer av Sigdal Museum, hvor han brukte mye tid med å planlegge, men ikke minst å holde ved like alt det som museet rommer.
Om det gjaldt magasinet med alle sine eiendeler eller bygningene inne på området, og også de som var utenfor, så glødet Håvard for å få de beste forhold for driften ved museet.
Det var takket være han at det sist ankomne bygg på museet, Plassanebygningen, ble tatt vare på.
At Håvard derfor også hadde interessefelter som matchet det vi allerede har nevnt, er kanskje ikke så rart.
Hans forhold til og bruk av Andreas Mørchs bygdebøker gjorde at sigdølinger og kryllinger fikk et nært forhold til sine forfedre og sin bygd. Håvard sto sjelden fast når det gjaldt å gi bistand til de som søkte i slektshistoria si.
Sammen med de folkelige fortellinger og stubbene han kom med i det lokalhistoriske skriftet "Under Norefjell", ga dette leserne og sambygdingene et nært og usminket innblikk i fortidens lokale liv og virke.
Også fordi Håvard selv var genuint interessert i slikt, kom han med hefter og småskriv om temaer som opptok han, for eksempel skildring av ungdomslaga i bygda.
Med det mangfold av interessefelter og den innsats han la ned, var det helt naturlig og fortjent at han i 1998 mottok Buskerud fylkeskommunes kulturpris.
Også Bygdeposten dro stor nytte av Håvard.
Han bidro med artikler og ikke minst faktaopplysninger.
Når vi sto fast eller ønsket dokumentasjon, så ga en prat på telefonen oss de svar vi søkte.
At Håvard med sitt kunstnersinn også så kvalitetene naturen beriker oss med, var bare helt naturlig.
Best likte han seg når han kunne nyte stillheten ved et skogsvann og kanskje dra opp en aure eller annet.
Hans mangeårige engasjement innenfor Sigdal og Eggedal Jeger- og fiskeforening har utvilsomt bidratt til at kommunen i dag har mange og til dels svært gode fiskevann.
Vi har nevnt at Håvard hadde engasjement innen mange felter.
Vi kan selvsagt ikke utelate politikken.
Av rang og oppfatning, også arvelig betinget, så måtte det bli det røde (Ap) som farget hans politiske ståsted.
Og sett i lys av hva dagens politiske arena frambyr, framsto Håvard Støvern som en av de siste virkelige sosialdemokrater.
Han viste et brennende engasjement mot det han oppfattet som urettferdig og galt, og han unnlot ikke å si fra om sin mening til politikerkolleger og rådmann når anledningen krevde det.
Og hans politiske virketid førte han inn både i kommune styre og formannskap samt også i fylkespolitikken.
Han satt i kommunestyret i tre perioder, og i formanskap i en.
Han ble valgt inn i fylkestinget da det så dagens lys i 1976 og satt der i tre perioder.
Av verv og oppgaver nevner vi at han bekledte verv i bygningsrådet og i generalplanutvalget, og han ledet det som het friluftsnemnda.
På fylkesplan satt han, naturlig nok, i hovedutvalget for kultur.
Ved siste valg ønsket Håvard å trekke seg tilbake, han mente de unge kreftene skulle slippe til.
Men han "slapp ikke unna" og ble valgt inn som leder av kontrollutvalget.
Dette krevde mindre tid enn politikken hadde gjort tidligere, og passet godt for Håvard.
Han ble for få år siden bestefar, en rolle han likte og trivdes svært godt i.
For Håvard var først og fremst en familiens mann.
Som ektemann, far og nå sist bestefar, fikk han vist noe av det storsinn og romslighet han hadde.
Det er sårt og trist at Håvard gikk så altfor tidlig fra oss.
Størst er selvsagt savnet for Anna, som sammen med barna og resten av familien har mistet en varm og omsorgsfull mann og far.
Birger Moen
2006-07-06