Mel: Hvo ved hvor nær mig er min Ende.
1. Når Herren kalder dine
Kjære,
Lad da din Tåre glide mild!
Husk på, «hvor vore Skatte ere
Og vore Hjærter være vil».
Hvorgodt, når den din Skat, din
Lyst
Blir hentet hjem til Lysets Kyst.
2. Da drages Sindet venlig efter.
Da løses Verdens Tvang og Bånd.
Da røres Himmelvente Kræfter.
I Dybet af den vakte Ånd.
da seer du op, med Længselsblik
Didhen, hvor Hjertets Kjære gik.
3. See, derfor stak sin
jakobsstige.
Fra Himlens Sky den milde Gud.
At kalde tirat den Lille Pige.
Mens end hun stod som Knop i
Skud.
Nu står hun sød og Engleblid
Og vinker Sine opad did.
4. O lad os Alle, Alle bede
Her ved den Lilles Slummervråe
At under Nådens Tid hernede
Til Herrens Kald vi lytte må.
Da vist vi engang urødes skal,
med dette Barn i Lysets Sal.
I folkeminne
Mehlum gir en skildring slik han fant den i minnet hos kryllingene i 1903:
«Jørgen Moe var en overmåte alvorlig mann fremmed for gjøn og spas.
Hans alvor er nettopp den egenskap som alle kryllinger som minnes ham, først og fremst talerom. Snille, solide konfirmanter som var til å stole på gjorde han meget av, selv om de ikke var begavet i noen retning.
Men de som viste en falsk og vond natur, var ikke hans barn.
