Men de var nok for tidlig ute.
Det ble ikke tatt nevneverdig hensyn til prestens syn på dette.
Moe gikk ikke på akkord med slikt som han fant usøm-melig i menigheten.
Var det en som stelte seg mindre bra, ble han kalt til å møte på prestekontoret.
Det var to karer som var innkalt og møtte hos presten.
Den ene ville vise at han enda hadde motet og sa med det samme han kom inn gjennom døra:
«De 'e fint ver i dag!»
Men Moe stoppet ham ganske tvert:
«Det er just ikke for værets skyld jeg har kalt eder inn!»
- Mannen ble så slått av orda at han av hjertet sukket:
«Å Gud trøste og bære me'!»
En annen gang var en mann katt inn til refsing og forman-ing.
Han tenkte også å komme presten i forkjøpet og tok straks ordet på en ganske utspekulert og veltenkt måte:
«Je har lenge tenkt å få tale med deg, min far!»
Da kom det kort og bestemt fra Moe:
«Også jeg har lenge tenkt å få tale med deg, din knekt!»
En vinterdag da Krøderfjorden lå med speilblank is, var det mange i kirken, men Moe hilste dem med disse ord som er blitt tatt opp igjen mange ganger i bygda:
«Dere er ikke kommet for presten å høre, men for isen å kjøre»
Den tid det døde så mange på Norefjell - ved fjelldansen, var folk til og ymtet om at det var rart at det hendte så mye vondt der de hadde så god en prest.
Til det svarte Moe:
Mehlum har notert en hending fra Moes tid i
Drammen.