- Etter den talen jordfestet Moe mannen.

Men talen ble husket og gitt igjen i mer enn et hundre år etter.

Truls Ørpen, hadde følgende historie fra Jørgen Moes tid her, vi gir den igjen slik

Bjartli har den i «Kirkens spor:

En gang var to ektefeller, Tore og Birgit, blitt usams, og i desperasjon skar Tore hull på strupen med en barberkniv.

Når ulykker inntraff, ble alltid presten hentet samtidig som det ble sendt bud etter doktoren.

Presten som hadde korteste vegen, kom først.

«Hvordan kunne du gjøre dette min kjære Tore?» spurte Moe da han kom.

«Ein stigg mann fekk me' te de',» gispet Tore.

Han så på presten med forskremte øyne.

Men i stedet for å holde en straffetale, så Moe på ham med de store brune øynene og sa med alvor og mildhet i stemmen:

«Guds barmhjertighet er stor!»

Det gjorde et dypt inntrykk på alle som var i stua.

Gutten som hadde hentet Moe, stod nede ved døra.

Han husket de ordene livet gjennom.

Men da legen nådde fram, var det første han sa til Tore:

 «Ligger du der, ditt svin!»

Moe var innom hos hver skoleholder minst en gang hvert år og noterte i dagboka.

Som regel var «Alt vel».   forts.

Det var Moe som lærte opp Endre Skaset til skolemester.

Da Moe kom til Krødsherad og fikk kjennskap til de gode evner gutten hadde, han hadde vært blant de flinkeste «på gølvet», ville han endelig at han skulle lære noe mer.

Så ble det til at Endre gikk i lære i prestegarden, og etter fire år ble han tilsatt som omgangsskoleholder i øvre bygda, 29 år gammel.

«Jørgen Moe kom til Krødsherad med det forsett at folket skulle reformeres, de hedenske skikker skulle bort.

Han ble nok skuffet ofte, for hvor han snudde seg hen, traff han på et folk som var vant til å leve sitt individuelle liv i pakt med slektens historie og tradisjoner.

«Ein måtte vara påsæla nå'n sku snakke med Jørgen Moe», sa Torleif Breivik, han var 93 år i 1923.

«Sa nokon bare så pass som Å jøssenam! så fekk'n ikkj løv te å gå te alters.»

Han Herbrand Hagahugu brukte støtt munnhellet "ja, kørs".

Moe hadde tak i ham for det og sa:

«Du må ikke bruke dette munnhell, for du vet at det er å ta Guds navn forfengelig.

Gi meg hånden og lov meg at du aldri bruker det mer!» «Ja, kørs», svarte Herbrand av gammel vane.

Men da smilte også den alvorlige prest.

Våren 1861, før dampskipet kom i gang, sendte prestene Moe her og Tønnesen i Flå en inntrengende henstilling til direksjonen om å nekte brennvinsskjenking ombord.   forts.

tilbake til 2006-1- startside

tilbake til Under Norefjell`s startside.

til side 25