«For det var sterke karer i bygden - vilde karer også av og til», skriver Nordahl Rolfsen.

Det er sant.

Og Jørgen Moe så det som sin oppgave å temme de stridige sinn.

Det falt naturlig for ham, så vidt vi kan forstå.

Han var bondegutt og kjente forholdene.

Han aktet ikke å fire der han tok opp kampen mot umoral, vold og ukristelig levnet.

Han fikk ikke bare venner på den måten.

En og annen i menigheten gjorde åndelig motstand som tett kunne gå over til bruk av sterke ord, ja, neveretten var ikke langt unna.

Men presten gikk ikke på akkord med råskapen.

Snart hendte det som Nordafil Rolfsen forteller:

«Da Moe kom til bygden, hadde han sagt til klokkeren at kirken skulle være lukket under skriftemålet.

En søndags morgen kommer en av Krødsherads rikeste menn og sterkeste karer og finner døren stengt.

Han banker på som på en annen husdør.

Men den vil ikke opp.

Da dundrer han så det durer over nattverdgjestene.

Men inn slipper han ikke før skriftemålet er til ende.

Han er rasende.

 Et par dager etter sender presten bud etter ham, enda han just ikke venter at han vil komme.  fortss..

Men han kommer.

Og det blir en kamp mellom ånd og kropp.

Gang på gang reiser kjempen seg for å slå til, gang på gang tvinger presten ham ned igjen med ordets makt.

Og da han endelig kommer nedover trappen, er villskapen liksom knekket.

Det verker og sukker og stønner i den.»

Seint en lørdagskveld den første høsten kom presten kjørende gjennom tunet på en av gardene, han skulle heim til Bjertnes.

Vegen gikk like forbi stua og Moe var nødt til å erfare «hva titt og ofte der er å høre, skrik og skrål av berusede menneskers stemmer, blandet med eder og forbannelser».

Dagen etter var det gudstjeneste i Olberg kirke.

Moe forteller sjøl:

Om morgenen lot jeg undersøke når dette selskapet hadde skiltes ad. og erholdt den underretning at deltagerne enda (kl. 8.00 søndagsmorgen) var samlet.

De hadde således tilbrakt hele natten til søndag med svir og drikk.

Hvor lenge de søndag formiddag fortsatte deres forargelige samvær, vet jeg ikke.»

Nå hadde Moe gitt mannen flere advarsler, men det hjalp ikke.

Han hadde fortsatt sitt levnet, «jevnlig med huging og skriking, ved natt og ved dag, kjører og rir etter den offentlige landeveg, i aldeles dyrisk beruset tilstand og ofte under en så rasende vill kjøring at det må ansees farlig å møte ham. 

 Nå meldte han mannen for helgedagsbrudd.   forts.

tilbake til 2006-1- startside

tilbake til Under Norefjell`s startside.

til side 19