Det kunne bli temmelig hett i huset - så åndelig sett - når

karene oppdaget resultatet og det falt unødig mange stygge ord i slike tilfelle, - og de var mange. unødige ord ja, karene kunne vel ha skaffet fram ved som fikk sommern til å tørke på inne i skjolet.

For vedaskjol var det på gardene, om de enn sto tomme.

Nå, så helt tomme var de ikke hos alle, det kunne være en kost att inst i skjolet eller to inni, kanskje tre-fire koster og.

Det burde klare seg til vinteren, det var spådd en mild vinter, for vinteren skulle gå etter sommeren, en varm sommer - mild vinter. -

Men det var sant som de sa, tørrveden var ryr, den holdt kanskje til jul, og så var det bare råveden å ty til.

Vi hadde så hau te å flige me børsa, men han far ville ikkje de.

Han sins vel vi va før kløkke.

Men vi gnog og gnog han Kal og je, vi gnog om denna børsa.

Det va ikkje lite fuggel oppi lia, og det visste vi om.

Dennan hadde vi haug på.

Nå hadde'n far ei vedaån liggandes i tonet.

"Ja," sa 'n te uss, "vess di sjær opp den vealåna, ske di få låne børsa og jakte."

Og da veit du den låna sto ikkje lange stunna.

Vi skar ja, han Kal og je.

(Anders Sandsbråten jan. 1960)

Sa var det på de gardene der husmennene hver vår fyllte vedaskjulet, de stod ved. stabben som de sa, dag etter dag.

Et par karer dreiv med saga og skar.

De hadde skjærakrakk gjort av en bra kubbe, 2-3 meter lang med fire bein helst, de var enten bora inn i kubben, eller de var felt inn i sida på kubben.

Det var heller ikke sjelden med skjærakrakkar som var hjort av en ganske grov topp som var kvista helt ut.

Slike krakkar hadde bare to bein framme og lå nedpå bakken med toppen.

Oppå krakken var det pinnar i to rekker til å legge strangelveden mellom så den lå støtt under skjæringa.

Historier om bjønn

Jøran Vika forteller:

Så va det ein gong je og 'o mor va vestover på møltehenting.

Vi hadde pella framan'te, og da vi kom te Gritesetervølln, så ville vi gvile der.

Vi sku koke uss kaffi.

Ho mor tok te å finne te ved og nøre opp varme.

Så sa je det, je, at je ville gå nedi ei mirstripe og pella tå dei møltune som stod der med 'o mor fekk færi kaffi'n.

Je gikk nedover ein haug der og kom så frampå at je såg nedpå mira.

Og da fekk je sjå Gammelri gikk nedpå der og åt mølte.

Jadden pella 'n fort.

Han glefste om seg på imsne siune bortover tuvune og plukka ta møltune så væl.

Så gjorde je minningar te 'o mor at ho sku kåmma og sjå 'n ho au.

Men da vart 'n var uss.

Og da labba'n borigjennom mira ifrå uss.

Og da såg 'n seg tebars og viste tennar.

Han jore ein sving borom haugen der og kom att lenger oppi åsen ovafør uss.

Der hørte vi at'n grov i fora og baura.

Men vi less nå ikkje vale'n.

Je sa det te 'o mor at je ville gå oppmed og sjå hå 'n va hen.

Men da sa ho det ho mor at je sku ikkje det.

Det va vandt veta å 'n kunne finne på.

Vi pella tå mira, og så gikk vi.

Og vi førnam ikkje meire te 'n.

Sa va det ein gong vi va ute før bjørn omtrent på samma stella.

Da va vi au på møltehenting, det va 'o mor og je. forts.

tilbake til 2006-1- startside

tilbake til Under Norefjell`s startside.

til side 9