Det at de skar og kløyvde skjolet fullt om våren før våronna, var ikke det vanlige på mange garder.

Somme steder gjorde de det, der fikk kvinnfolka. bare tørrved å brennne, både i peis og i omn.

Men en måtte ha god råd skulle en skaffe dem bare tørt på den måten.

Nei, råveden var så mye dragere.

Derfor hadde de mest fremmelige av disse råvedprofetene ei gild vedalån i tunet, kjørt fram på det første føret om høsten.

Der tok de ei økt eller så i vikua og skar opp og kløvde til ei full vedaro.

Steikeomen i kofyren ble pakka full, for der produserte den tørrved til å nøre opp i.

At den stjal varme for å tørke, tenkte visst ingen over.

Nå var det ikke alle som var så framtenkte at de hadde noen vedalån på tunet fra høsten av.

Det var dem som enten sjølve, eller tjenestegutten, drog til skogs med øks, hest og slede og "høgg på" et lass med ved.

Kunne de få tak i tørrgran, var det beste veden å brenne rå.

Men når de vinter etter vinter var oppi marka og skatta av tørrgranene, tok den slutt.

I skranglevintere kunne de dra langt oppi liene etter tørrgrana, men når det satte inn med store snøfall, måtte folk ty til den veden som var nærmest jordesgardene.

Det var slit og kav nok å frakte den heim derfra, og nå var det både frogran, tøllefuru, tæla bjørk og osp som ble tatt.

Tæla bjørk var det likeste, sa de gamle, den brann.

Verre var det med tæla or.

Den brann ikke, og måtte tørkes i lang tid før den ville gi fra seg varme. Attpåtil var det ikke lang varighet i oreveden.  forts.

Det ble nå mest nåleved - blautved - de henta heim om vinteren.

Den ble kjørt heim i tunet, kappa opp og kløvd, fjerne samme dagen, for karene drag ikke til skogs for tidlig.

De venta til kvinnfolka var i beit med å få kokt maten og få en liten lunk i rommet.

Og så ble denne råveden båret inn med is og snø på og lødd fint oppi vedaroa

Etter at det kom komfyrer i bruk, lødde de opp veden på begge sider av omnen, gjerne helt opp til taket.

De kørsla lag for lag, og passa på at den firkanta søyla stødde seg til veggen bakom.

Gjerne var det plass til et par koster oppå sjølve ommen, der tørka det godt, men det var ikke så bra å fyre hardt med slike stabler på omnen, det kunne bli for hett for de underste trærne.

De kunne ta til å gløde og ryke.

Da. var det bare å ta dem vekk og overlate plassen til mer fuktige trær.

Nå var de bra tørre og ble lagt unna til å nøre opp i.

For det hjalp ikke hva karene sa og meinte, råveden var ikke til å nøre opp i.

Det var husmora helst som hadde oppnøringa hver morgen, og hun måtte bli arg så mangen en gang.

Hun trengte bare en eneste ting for å oppnå et raskt og heldig resultat, tørrved.

Nå var somme karer så forsynlige at de skaffa til tyri, det brann nå enten det var tørt eller vått.

Men det var ikke alle.

Vi kan tenke oss hva husmora ønsket når hun med tollekniven skava. stikker av de halvtørre granvedtrærne, la dem i haug i peisen eller i omnen og skulle tenne:

Hvorfor var mange av husmødrene ramme til å finne noe tørt til å nøre i, men de var alt annet enn ufarlige for rørlig gods av tre når de var ute på jakt etter tørrved, enten de var under uthusa, der kornstaur og rajer lag, under stab-buret der de skårne materialene var, eller på låven med de lause hjellborda.   forts.

tilbake til 2006-1- startside

tilbake til Under Norefjell`s startside.

til side 7