Juletre.

Han rusta seg ut med snøskuffe, de andre med grev og bøtter.

Han gikk så føre og måka snøen av de to - tre første potetrendene.

Det var ikke noe lett arbeid for snøen var tung i seg sjøl.

Så kunne de andre komme etter og grave.

Det var ikke gode graveforhold, for snøen la seg på potetene og ble med i bøtta.

Derfor måtte de bære dem heim og tømme dem på låven til tørking.

Heldigvis var det ikke kuldegrader, så det gikk godt.

Når den første "fleiten" var ferdiggravd, ble det å ta snøen av nye render og lempe den bortpå. der det alt var gravd.

De syntes nok dette var en underlig arbeidsmåte, men potetene kom opp, og seinere i kjelleren, uten å ha tatt skade på noe slags vis.

Ei vekes tid etter var all snøen gått, det satte inn med mildt, tørt vestavær så jordene og åkrene ble så tørre og fine.

Da kunne ikke han Paul gjøre annet enn å le av det hele, det var lite lønt å ergre seg over måfåarbeid.

Det var det at de kunne ikke vite om denne snøen kom til å gå, eller om den ble liggende for godtom høsten.

juletre.

Det første Erik Ramstad hugser om juletreet, var at han som smågutt omkring 1885 var på Sø-Sund på juletrefest.

Bestemor hans var fra Sund, så det var skyldskap.

Enda det var ungdomslaget som hadde festen, fikk han være med å se på.

Der var det altså juletre.

- Og året etter hadde de juletre på Ramstad.

Vedaroa

Av Andreas Mørch

Vedaroa kunne bli motiv for ei lengre avhandling, noen kunstnerisk utsmykking av forholdene med den ville vel være vanskelig.

Vedaroa. var ganske prosaisk, men den hadde sin egen historie.

Grunnlaget for systemed, med ei vedaro var ei merkelig innstilling hos gamlekarene, vi kan med god grunn forundre oss over at de kloke fedrene våre virkelig gikk inn for og holdt vedaroa som noe forsvarlig.

Ei slik innstilling til det praktiske og formålstjenelige - ja la oss ta med det Økonomiske og, måtte være grunnet i noe som ikke var riktig, enten i enfoldighet, i vranghet, misunning, stahet eller noe annet stygt, i vanlig skikk og bruk eller frykt for å virke råflott som en farlig ødeland.

Noe var grunn til det når gamlekarene meinte de spara på veden når de lot kvinnfolka bruke bare rå ved.

Fikk de tørrved, brukte de så mye mer!

Derfor hogg karene opp veden etter hvert„ barn og tjene-stejenter bar inn og lødde opp vedaro. 

Så kald den var!

Det stod kaldgufs av den i flere dager.

I stedet for å varme opp, kjølet den av i rommet.

Og når den omsider kom i peisen eller omnen for å gjøre mer nytte for seg, var den mindre enn halvtørr og lå der og susa og freste og stjal varme og tørka så pass at den brann.

tilbake til 2006-1- startside

tilbake til Under Norefjell`s startside.

til side 5