Tidlig snø

Av Andreas Mørch

Den 15. september.

Denne datoen minner meg om høsten 1916, det var visst nettopp dagen som skilte seg ut fra de andre.

Vi ungene våknet opp til 15 cm snø over alt.

Inne på skogene skulle den være mye større, ble det sagt.

Den kom helt uventa, folk hadde akkurat så vidt fått kornet i hus for det meste, det sto ennå staur ute flere steder.

Og Potetåkrene som ennå lå urørte, var helt gjømt under snølaget.

Men det som uroa oss ungene mest, var at vi hadde sauene gående innpå Grågalten.

All sauen var i skogen ennå, hundrevis var det av dem bare innpå høgdene her.

Hvordan de hadde det, torde vi nesten ikke tenke på.

Alt samme dagen drog det karer oppover lia og inn på Grå-galten for å sanke sauene ned til bygda.

De fikk en hard dag, for det var blaut knesnø over alt innpå der, alle bekker gikk åpne, myrene var gjennom våte, ikke tegn til is eller frost noe sted.

Karene gikk i forskjellige retninger innover, og sau fant de.

Innunder tette lurvegraner hadde de samla seg, der var det somme steder stuvende fullt med forskremte dyr.

De prøvde å komme seg unna når det kom folk, men måtte gi det opp.

Med den tunge høstulla gjennomvåt, var det ikke mulig å ta seg fram i laussnøen om enn viljen var der. forts.

De måtte la seg fange.

For karene var det bare ett å gjøre, få band på en leietam eldre sau, tråkke stolp eller veg i snøen fram til ei av setrene og samle dyra der etter hvert.

Det var ganske store flokker som kom ned til bygda den kvelden.

Mange saueeiere fikk att alle dyra sine, det gjorde vi.

Men det var ikke så vel for andre.

Derfor måtte karene innover på Grågalten dagen etter også.

Da var det vanskelig å finne dyra, de hadde stukket seg ganske godt unna.

En flokk fant de like ved Urianskorta, under de store granene der.

Det ble en lang veg å tråkke fram på Heistupet der det var veg fra dagen før.

Helt oppe på snaueste Grågalten var det sau.

En svær bjellesau var gått i Vardes-tjennet, og lå der og flaut i nordkanten borte ved myra.

Den måtte bare få ligge der den lå.

De aller fleste sauene kom til rette i løpet av de to dagene.

Dessuten tok snøen til å minke, så folk tok det mere med ro.

Men det gjorde ikke alle når det gjaldt potetene.

Her nede i bygda var det visst ingen som rørte dem så lenge det lå snø, men inne på skogene der snøen var halvmeteren på åkrene, torde ikke karene la potetene stå å vente på mildvær og snøsmelting, De tok att første dagen til med å grave tåflar.

Det ble et surt arbeid for dem som måtte ta fatt, så som i Horgesetra, hos han Paul Fragåt.

Der lå snøen en halv meter djup over åkeren som ikke var så reint liten.

Han Pål fortalte om den potetgravsten da han snart etter var en tur i bygda.

tilbake til 2006-1- startside

tilbake til Under Norefjell`s startside.

til side 3