Blant de gjøremål som fulgte med stillingen,
var at han måtte være med og skaffe kiste, og være med og legge ned de
fattige som døde.
Han fortalte at da de la ned han Tossen, la de merke til at denne gamle mannen hadde svære armmuskler til å være så liten.
I seinere år var det handa hans som det var ille med, der var sår i sår som ikke ville gro.
Disse åpne såra var noe folk ikke likte, så de vaska gjerne særskilt grundig kopper han Tossen hadde fått mat av.
Maten var det fornemste for han Tossen, særlig i de siste leveåra hans.
Folk undret seg over hvor mye den vesle mannen kunne få i seg.
De syntes synd i ham, dessuten var det litt av en fest å få han i huset en gang i blant.
Alle visste at han ikke forlot et sted før han var traktert.
Så det ble til at han fikk seg mangt et godt måltid mat nede i bygda.
En og annen gang kunne det bli vel mye.
Såleis foråt han seg på rømmegraut på Nubberud.
Da kom han ikke lenger på heimveg enn oppi Grasvik-moen.
Der ble han liggende natta over.
Han hadde nok lidd ille den natta,.
Det heldige var at det ikke var vintertid, det var tvert imot i slåtten så det var slåttegraut han foråt seg på.
Han brukte å gå Nordskogen om vinteren også, for det var bjelkeveg der.
Da var ikke turen ned til gardene stort mer enn halvdelen av om han skulle gå Storvegen om Sandsbråtan.
Det hendte han tok seg så god tid nedi bygda at det var svarte kvelden før han gav seg på veg oppover i den kronglete bjelkevegen.
Men det sørget han ikke over.
Han kom nok heim att.
(Anders Sandsbråten 23.1.1968.)
