Tossen.

Av Andreas Mørch

Han åt middag på Grasvik.

Derfra tok det vel et kvarter jordet ned og storvegen nordover til Nubberud.

Der var det også middag.

Tossen ble bedt til bords og betalte for trakteringa med å legge ut om sine tidligere bedrifter.

Helje Nubberud var en luring til å få han i bør med å fortelle.

Fra Nubberud var det bare fem minutter å gå nord til skolen, så da de var ferdige med maten på Nubberud og skulle ta seg ei middagskvil, rusla Tossen norover til mor og far.

De hadde nettopp reist seg fra bordet da han kom inn.

Maten stod varm.

Mor spurte straks om han hadde lyst på litt middagsmat.

Jo, det hadde han nok, det var ikke riktig å si noe annet.

Han stod og så på det kvite steikefatet som var fullt av stekte sidestykker fra ei urimelig feit kvige, de lå og flaut i fett.

Men det var bare så ille  at han nettopp hadde spist middag på Nubberud, så sørgelig var det.

Men når nå maten stod der, kunne han nok ha haug på litt, likevel.

Han ble satt til bords, og der ble han sittende lenge.

Stykke for stykke forsvant fra fatet med poteter til, bare litt poteter.  forts.

Med den stygge handa sorterte han stykkene på fatet, tok dem opp ett for ett, snudde på, dem og så dem nøye over, han tok seg god tid.

Tok det til å røyne på slik at han bladde ut de magreste stykkene?

Nei, det viste seg at han tok etter de feiteste.

Mor så hvordan han rotet rundt i steikefatet med den stygge handa, det var nok for henne, hun grøss når hun tenkte på det seinere.

Han måtte gi opp da det ennå var att et par stykker, - de magreste.

For mor var det bare ett å gjøre, la resten gå til grisen.

Da det kom for en dag at han var i ferd med å bli tatt som barnefar rømte har ut av bygda.

Han var borte i hele tre år.

Det var i den tida han lærte å slåss.

Det var moro i han Tossen.

Gjerne ville han prate om det han hadde opplevd i ungdommen, helst om de mange slagsmål han hadde vært med i.

Da la han ut så småguttene stod og gapte av forundring.

Det var noe Tossen satte pris på, for det var ikke alle voksne som satte tilstrekkelig pris på skrytet hans.

Borti Numedal var han i kastelag med ei svær sløss-kjempe.

Det bar ihop med dem så de gikk over ende, han Tossen under.

Men der fikk han den høgre handa fri og drog et par drag medklørne over ansiktet til overmannen.

Blodet spratt, og han måtte gi seg.

- Om det var Gautenebben denne gangen, skal være usagt, helst var det en annen, ellers ville han ha tatt seg i akt for katteklørne hans Tossen.

Den vesle mannen hadde vært sprek en gang.

Gunnar Sandsbråten i Gåsefra var roteforstander på Skogen.  forts.

tilbake til 2005-2- startside

tilbake til Under Norefjell`s startside.

til side 23