2005-2-9

Andreas Mørchs minner fra barndom og ungdom

Han Ola va tå de som ikkje bridde seg om å arbi noko større.

Heilt frå han va guttonge prøvde 'n å lure seg unna, og drive me et eller anna småarbi, så som i hagan, særlig va 'n gla i alle slags blommar.

Men slikt høvde ikkje bestandig før 'n bestefar.

Så hendte det nå'n Ola kom heimat tå skulen, så visste 'n at det va nok å drive på med.

Det hadde'n vel fått greie på før `n gikk om mårån.

Da kom'n oppover jordet så sakte, så sakte, steg for steg.

Så nå'n kvm opp i tonet, råka 'n på `n bestefar, og da va det skjenn med ein gong.

Han vart stramma opp.

Hå han tenkte på?

"Hå," sa "n Ola, "je ørka ikkje gå fortare, je e blitt så sårreva.

Den unnskyldningen slapp han unna med fleire gongar.

Det va ikkje så godt å finne noe motsett.

Så hadde døm gvefsereir under sauestallen.

Detta sku nå je au vara med og se på.

Je kunne vøri så ein fem - seks år.

Så skulle døm høllas oppå gølvet i sauestallen og trampe, så sku je se etter om det kom fram gvefs, for han hadde reir mellom golva i stallen. forts.

Å jau! Han kom.

Han smelte te meg nedom de venstre auge, så je tverrsnudde, og tok te nedover jordet i en hug og bælj like heimatt te ho mor.

Nå er jo sauestallen borte for godt, og gvefsen vel med den.

Så hendte det at det tok til å komme en rutbil fra Åmot.

Den snudde Sandsbråtan, for Hørjebrua var for svak til slike kjøredoninger.

Vi kunne se den brune bilen fra skolen der vi bodde rundt to kilometer lenger nord enn butikken i Sandsbråtan.

Jeg stod gjerne ute på verandaen og stirret sørover.

Og det hendte jeg så bilen kom sør i Hagajordgata fram til Sandsbråten.

Jeg ønsket at den kunne komme lenger nordover, men det hendte aldri.

Den stoppet og snudde i Sandsbråtan.

Jeg spurte ho mor om jeg ikke kunne få gå til butikken og se på automobilen.

Barna på skolen hadde så mye å fortelle om den.

De som budde nær butikken hadde vært like innåt bilen, ja han Gustav hadde tatt på den, det var reint ein raritet.

" Å nei," sa ho mor, "det e fali det."

Så det vart ikke noe av at jeg fikk se bilen på nært hold den sommeren.

Men det ble stadig fortalt om automobilen, denne brune som snudde i Sandsbråtan hver dag.

Han Edvart hadde også vært så nær innpå den at han hadde tatt på den.

"Og så lukta det så rart av den," sa han.

"Det luktar omtrent som nistekt snipp."

Dette var vel i 1908 eller 9.

Så blei Hørjebrua forsterka, og utover i 1912 eller så, trilla ruteautomobilen helt oppover til Båsum og snudde der.