Der drog vi oppå, og der kunne vi sjå over
heile reklet oppi der, ser du, imot Leppejuv og Storelein over mot
Augunshaug og over der, og vi kjente krøttera på færje, såg hå døm drog
hen.
Men nå det lei utpå høsten, ville døm heim te bigda att.
Men vi måtte prøve å hølle døm oppmed setra så lengen som råd før hamnas sjill.
Du veit fjellhamna den va god.
Det va nok ikkje så langt graset, men det som va, det va godt.»
Bjellekua var som regel den sprekeste og eldste og gjerne den som «trødde» mest heim.
Alle i flokken kjente bjella som bjellekua bar.
Ei god bjelleku samla sine ved å raute, ofte vel og lenge, når hun ville heim om kvelden og de andre ville dryge litt, «drunte litt».
Torstein (Tom) Bjørka gjette kuene på Høgevard i tre sommere.
På setrene nede i Ringnesmarka gjette de ikke lenger, der gikk dyra som de ville og kom tilbake til setra om kvelden. (Omkr. 1905)
Men på Høgevard var det slik at de beita nedi Laksejuv, og var de først kommet nedi der, ville de ikke opp igjen.
Derfor måtte det gjeter til.
Når det satte inn med uvær så kyrne ikke kunne være ute, var det å dra ned i Laksejuv og skjære gras og bære det opp igjen i sekker, eller de hadde hest med og kløvja opp graset, De skulle ha mat til fire kyr, så det skulle ikke så lite til.
Bjørn Haugan hadde kyrne der for å skaffe
mjølk til turistene.
«Og så såg vi bjønn, da, men han gjorde ikke uss noko, bare vi høldt uss unna bjønnebinna og ongane.
Vi drog uss nå unna nå vi såg bjønn, det gjorde vi, men vi va ikkje redd'n.»
I plassene blei det gjerne til at enten kona eller ei datter tok seterstellet.
Helga Slåtta, datter til Kolbjørn Liubråten, var på Leinesetra med dyra, men hun måtte heim til Liubråtan hver dag og hjelpe til i slåtten.
Yste måtte hun gjøre tidlig om morgenen eller seint på kvelden.
