Der det var voksne døtre på garden, stod det til dem å setre, de skulle være seterjentur.

Det var spørsmål etter dugelige folk til å ligge på setra.

Det var et ansvarsfullt arbeid, som vi har sett.

Somme kvinner hadde ord på seg for å være særlig dugelige seterkjerringer eller seterjenter, helst litt eldre jenter.

De ble leid for sommeren og hadde avtalt godtgjøring for det. 

Men mange hadde fast arbeid på gården året rundt.

Seterbudeia som låg på Ringnessetra for Bjøre i 1850 åra, hadde 36 skilling pr. uke.

Setertida var fra 13 uker, opp til 17 1/2 uke, fra 21. juni som den tidligste flyttedagen til 30. juni som den siste.

På Vassendrud hadde de i 1901  2 seterbudeier, Gun-bjørg Olsd. 41 år, og Gunhild Kristoffersd. 79 år gam-mel.

Der det var en større barneflokk på garden, var de fleste barna med på setra.

Men de fikk ikke gå og slenge som de ville, de fikk nok gjøre nytte for seg.

De som ikke var med og gjette, fikk gjøre ymse slags arbeid heime på setra.

De største var med og mjølka, kinna, vasket opp, skuret baler og traug.

De såg etter med de yngre søskna så mora kunne få den arbeidsfreden hun trengte.

Dette gjelder de mindre setrene, der de kunne ha 5-6 kyr og noe småfe.

Der kunne seterkjerringa rekke atskillig ekstraarbeid ved sida av stellet.

Det kunne være bundingen hun tok til, bøting og lapping av klær, klesvask, men de fleste ledige stundene nyttet hun til å sanke inn foring for vinteren.   fortsss...

Hun låg borti li og ås med grasing, hun lauva så mye som hun rakk, Der de hadde gris med på setra, blei det å sanke inn matmåsa til foring.

Det var en uskriven lov i fjellet at de moltene som stod nær ei seter, hørte seterfolka til.

Etter at det ble vanlig med sylting av bær, var det flere her som gjorde seg fortjeneste ved å plukke molter og selge.

Men det var lauvinga som var det viktigste ekstraarbeidet på setra.

Den kunne også barna være med på.

De var ikke så store før de hadde ei lita teine å rispe i.

De bar heim på setervollen og tørka lauvet der.

Var det i minste laget med ved til all kokinga, måtte seterkjerringa hente inn kvist og strangleved og hogge den opp.

Ellers sanka hun inn både bark og kongler sammen med tørrkvist i teina eller forkleet.

På setrene var det regelen at de kokte brenneslelåg med salt og mjøl i til krøttera og gav dem om kvelden for å få dem til å la være med å «ligge borte.

Gunhild Snersrud forteller:

«Vi skulle gjete litt på fjellet for krøttera kom ikke heimatt om kvelden, så skulle vi gjete og få dem heim til rett tid.

Men så var Høgeli-ungene med, vi hadde mat og åt og hadde moro og glømte heile gjetinga!

Vi kom heimatt te setra uten krøtter.»

Ole N. Haugen forteller:

«På Haugensetra gjette vi ikkje, men vi hadde tesin med døm så vi viste om døm drog vestover eller østover nå døm kom oppi tregrensa.

Det e ein svær ås på søsida tå setra, Skulkarås.  forts.

tilbake til 2005-2- startside

tilbake til Under Norefjell`s startside.

til side 7