Glimt fra seterdrifta i Krødsherad i gamle dager.

Kinning, ysting, bresting og  primkoking ved sida av mjølking morgen og kveld, gjorde at dagen blei travel for seterkjerringa, helg og hverdag.'

Når de hadde vært på setra noen dager, sto mjølketrauga og halene fulle på mjølkehylla i mjølkebua.

På et par dager, det kom litt an på været, var mjølka «rømme opp», mjølka var gått sammen så den var sur, rømmen låg oppå.

Skulle mjølka rømme godt, måtte det ikke gå for fort, derfor var mjølkebua beste stedet for surninga.

Med ei treskei fløtte seterkjerringa rømmen av balene, den ble samla i ei rømmebale.

Der fikk den være til det var nok til ei kinning.

I eldre tid var det stavkinner på setrene, seinere kom kinnekagger av tre i bruk.

Til sist fantes det stålkjerner på setrene også.

Det var helst budeia, seterkjerringa som de helst sa her, som blei ved kinninga også.

Derfor satt budeia med stavkinna og brukte krossen, eller hun drog kinnekaggen til det begynte til å «grøpas».

Da måtte hun stryke ned av kantene og få alt med i kinninga.

Når så smøret var vel skilt ut, tok hun et reint traug og satte ved sida av kinna, tok så med neven smøret opp av saupet (kinnemjølka) og over i trauget.

Hver minste «smørkrotu» blei samla opp.

Sauprester blei klemt ut av smøret i trauget og tømt tilbake i kinna.

Deretter blei smøret vaska ut i mange vatn, til slutt salta og lagt ned i smørbaler.

Oppå den fulle bala satte hun smørkrøssen, hvis hun hadde noen.

Smørhalene stod så i mjølkebua til de blei frakta til bygda.

Marte Skola låg på setra.

Hun hadde ikke separator den tida, så hun satte opp mjølka i baler.

Det gjaldt kveldsmjølka.

Morgenmjølka ysta hun av hver dag, så den tømte hun rett i bukjelen når hun kom fra fjøset.

Mjølka blei lunka opp i bukjelen til den var passe varm til å ha i osteløype.

Det blei rørt godt rundt med turua til mjølka brast.

Etter ei rask tvindling med turua, var det å samle opp osten med neven, ause den oppi ystingkjørelet som de hadde stående på kjelkanten.

De klemte ut mysua så godt de kunne.

Den stod og rann av seg til dagen etter.

Da var det å sette den i ostehylla.

Når så osten var tatt ut med løype, fyra de under kjelen.

Nettopp som mjølka tok til å koke, tok de av dravlen som hadde skilt seg ut.

Ved å koke og koke på den søte mysa og røre og røre så den ikke blei svidd, blei det til slutt søteprim.

Den tjukke mjølka som var under rømmen i traug og baler, blei bresta.

Den store ystingskjelen tok gjerne mellom 50 og 80 liter.

De måtte passe godt på varmen under kjelen mens de bresta, blei den for stri, blei osten varmbresta og tyngre å gjorne.

tilbake til 2005-2- startside

tilbake til Under Norefjell`s startside.

til side 3