Somme vart tenerar der, andre tok tæljing i Drammen.
Ei ti tok mange arbi på gruvune på Grågalten.
Nokkon fekk arbi ve lisøljefabrikkane å teglverka.
Men storslompen tå husmannsongane reste te Amerika.
Døm som nå kom over dit me live å helsa, va nå berja.
Mange hauka sei opp te storgauvar der bori, mange slekke som snøtt nokk hadde kler på skråtten me døm va her.
Hartmann - presten.
Det va bare hestesjiss i den tia' og presten
brukte å ta inn på Kofse om lørdaskvellen nå'n kom oppover og sku ha
messe i Eggedæl om sinda'n.
Han Kristen Kopseng dreiv på låven med tresking da, presten Hartmann kom.
Han kom nå ut og helsa på presten som.lurte på håss det sto te.
Ja, sa'n Kristen, det var bare bra.
" Får du meget korn i år da?" spurte presten.
"Ja, det e rekti bra," sa'n Kristen.
"Det e den sværaste havern je har hatt."
"Det var bra å høre, -men da burde du Kristen huske din gamle sogneprest med en syv-åtte tønner havre."
Da jikk'n Kristen like bolåt presten, slo'n på aksla og sa "Du, Hartmann e før bra kar te å gå og tigge!"
Det var nok ikke mange i bygda som torde sagt så mye til sognepresten.
