Nå, det kunne en ikke gjøre med ei ganske ny bukse, det strei imot det sømmelige, og kvinnfolk flest likte ikke den måten å feste selene på, de ville heller holde seg til den vanlige måten.

Men det var ganske ofte å se karer som hadde slike selepinner på framsida av bukselinninga før.

Nå var ikke alle hverdagsbukser så mye å vise fram.

Mange av tjensteguttene bøtte klærne sine sjølve.

Det var få av dem som kunne klippe ut hølet, legge bota under og sy den fast slik, nei de la bota utapå og sydde rundt, ikke sjelden med ulltråd.

De satt godt disse bøtene, og den som kosta på digre bøter på denne måten fikk ei tjukk og varm brok på seg, den kunne bli dobbelt over knær og bakende.

Derfor sa de det, guttene, ja, mennene med, at ei brok blei ikke skikkelig varm før den var bøtt første gangen.

Konene satte si ære i å ha en mann som var fint bøtt, så ingen kunne si at kjærringa hans bare dugde til å eta og sova.

Nå mangla de ofte bøter av samme stoffet som plagget enten det var broka, trøya, eller vesten.

Da gjaldt det å finne ei bot som ikke skilte seg altfor sterkt fra originalen.

Vittighetstegnerne setter fjerne ei rutete bot på ei svart brok.

De har ikke bedre greie på det.

Men det hadde de gamle, de bøtte med smak og forstand.

Det slang vel ei og anna kone borti et småsted som ikke hadde greie på de simpleste regler for det høvelige i bøtevegen.

Jeg kunne nok finne fram et par av det slaget, men de er for lengst gått i si grav, og de skadde ingen med bøtinga si, for de bøtte godtom det ikke var så vakkert.

Og han Ola gikk like stolt i den skadebøtte broka si som han Ivar i den kunstferdig bøtte si.

Det var bare det at det var sju unger som også skulle holdes heile i klærne hos han Ola, men han Ivar og kona hadde bare den ene gutten å sørge for.

Likevel bøtte nok ho Anne hans Ola broka til mannen sin med like stor kjærlighet som ho Live bøtte broka hans Ivar med.

Det var bare det at resultatet blei noe forskjellig.

Det var alltid en eller anna som sikkert ikke kunne bøte si eiga brok, som flirte litt av den bøtte broka hans Ola, ikke direkte, men av skadefryd bak hans rygg.

Det er så mange måter å hevde seg på.

Og ho Åse, som forresten hadde et leit ord på seg for å være langfingra, var vel den som helst hadde den bøtte broka hans Ola til beste:

Hun lo så magen dissa under forklelinninga når hun fortalte om den bøtinga hennas Anne.

Mager og feit kost.

Gunnar Mollerud og sønnen Ivar arbeidet med den nye låvebygningen i Medalen omkr. 1908.

Der var det graut og mjølk til dugurds og til kvelds, dagstøtt, stiv graut brukte de der.

Men på bordet sto det en diger surprimost med en stor tollekniv oppå.

Med kniven skar de seg stykker av osten som de åt attåt grauten.

Til å begynne med syntes tolvåringen Ivar at dette var rart, men han vendte seg til det og syntes at det var godt.

Det var sjølsagt tjukk mjølk attåt.

Det var fettet de sparte på, det var som regel for lite av det.

Ikke bare i stuene og plassene, men også på gardene, for de som kunne ha tilovers av det slaget, solgte det.

På den måten var folk hungrige på fett.

Derfor var de store laga, likferd og bryllup, virkelige fester, for der var det fett i overflod, uten grenser, smør, flesk, fett sauekjøtt, rømmegraut, lefskling med tjukk smørklining, det var fest for de fleste.

De hadde ikke margarin og oljer å spe på med, slik vi har det til daglig.

Vi ville kalle den kosten de brukte for mager.

Det var de feneste som kunne si som Guri Ellefsrud sa i 1928:

"Suvle har e nok tå, med de e grøne de e førlite tå."

Hun hadde mjølk og ost og prim og smør, men lite med mjøl, for hun låg på setra på Djupsjøen.

tilbake til 2005-1- startside

tilbake til Under Norefjell`s startside.

til side 13