Det var bare det at det klødde så i den raue randa etter bandet når en tok av seg på beina om kvelden.

En var aldeles nødt "te å kleie" seg.

Det gikk ikke så lang tid før det gikk rykter om at det var skadelig å gå med slike strikker rundt beinet det skulle bli åreknuter av det, en blei trøtt i beina når en gikk langt, "langrennfligerar" på ski skulle ikke bruke slike på beina, det var til å ødelegge seg på.

Så blei det da slutt med strikk rundt beinet nedom kneet.

Jentene fikk nå liv med knapper i sidene og breie strikker med høl etter høl i til å kneppe ned på en knapp Øverst i hosua.

Da var det ei von om at hosua hang oppe, i det minste. så lenge strikken holdt og knappene satt der de skulle.

Det var bare ett å tiøre, vi tok i bruk de gamle fletta hosubanda igjen.

Det hjalp forresten en del at vi brukte knebukser med spensel på under kneet.

Når vi drog spenna godt til, så skulle det nokså ved-varende og voldsom framferd, til før hosua glei ned.

Disse knebuksene med spenner på kom i bruk før jeg var vaksen, så det var en gang under den første verdens-krigen.

Før hadde vi gått med knebukser også, det var ikke moderne med langbukser på småguttene, Det var knebukser fram til konfirmasjonen, da først kom det langbukse på.

Men de knebuksene vi brukte tidligere, var rett og slett kutta av under kneet, som ei avkorta langbukse, altså uten spensel.

Knapper var et kapitel for seg sjøl.

Det var ikke så stort problem for oss ungene, vi hadde isydde knapper, festa med den sterkeste tråd som fantes grøvre enn annen sytråd, svart og hål og så sterk at jamvel øvde syjenter brukte saksa på den, for å få den av.

Det var noe som satt.

Men det var verre med de vaksne karene, de som gikk i tungarbeid på jorda og i skogen.

Verst var det i skogen.

Der kunne det lett ta tak så det røynte på alt det som knapper hette.

Det var kommet kjøpeklær i handelen.

De kunne være pene å se på, men de var ikke så gjennom sterke som de skreddersydde, de som var virka her heime av han Krestian skreddar eller han Helje på Ebbesberg.

De sydde klær som holdt et tak:

Men disse kjøpeklærne med patentknapper i, slike til å klemme ihop når de skulle festes i broka, fine å se på når de var nye, heller ikke var det noen skampris på dem.

Men knappene hadde lett for å dette ut med tida, for denne metallskiva på innsida av bukselinninga gnog høl gjennom, og en vakker dag datt den ene knappen.

Da var det å kneppe den ledige stroppen på bukseselen over på den andre, to stropper på en knapp.

Det gikk ikke bra i lengda.

Påkjenninga blei for stor.

En vakker dag når en bøgde seg for å ta et skikkelig tak, visste en ikke av før knappen var laus og selen small om ørene på en.

Helst kom det ubeleilig, midt i løftet, enten det var en tømmerstokk eller det var en blytung vedakubbe som skulle opp på kjøredoninga.

Det var bare å sette seg ende ned, få fram tollekniven, spikke seg en selapinne, en halvannen tomme lang pinne, litt grøvre enn en blyant, skjære spor rundt på midten - eller en fant en dertil egna kvistestubb som hadde sidekvister omtrent halvannen tomme fra hverandre og spikke den til en selapinne - da var en berga.

For da var det bare å stikke høl i bukselinninga, smette selestroppene gjennom og så sette selapinnen i kneppinga på begge.

Da kunne en være trygg. forts..

tilbake til 2005-1- startside

tilbake til Under Norefjell`s startside.

til side 11