Begynnelsen til slutten for Krødersaga.

Utover på 1950-tallet begynte inntektene å skrante for eierne av saga.

Nye og mer rasjonelle bruk hadde etablert seg på flere steder mens Krødersaga fortsatt dreiv på den gamle måten.

Resultatet var at saga og heile "Kalagerdynastiet" raste sammen.

Både saga og butikken gikk med i dragsuget.

En ny eier kjøpte saga av konkursboet, og den opp-rinnelige saga blei mer eller mindre rasert, iallfall etter manges mening.

Det første som skjedde var at fyrhuset med pipa blei jevna med jorda.

Dette var nok en torn i øyet på de fleste Krøderbøringer, iallfall for de eldre, som alltid hadde våknet opp til siluetten av den høge pipa.

Videre blei kjerraten revet, og de fleste av bygningene på saga led samme skjebne.

Inntaket av tømmer blei lagt til nordenden av saga, noe som førte til at saginnretningene blei snudd.

Saga, under de nye eierne, var bare i virksomhet noen få år, så var det konkurs på ny.

Kåre Glesne leide saga av konkursboet en stund,' men nå er det Stiftelsen Krøderbanen som har overtatt saga for godt, men det blir overhodet ikke drevet noen form for økonomisk virksomhet her lenger.

Klesmotene.

Av Andreas Mørch

Småjentene hadde ofte fletter.

For at de ikke skulle "gå opp", blei det knytt på en ulltråd.

Når de skulle være ekstra fine, kom de fargerike banda på.

De kunne være vevd på bandveven, eller kjøpt, gjerne av en omvankende skreppekar.

Men det var ikke så liketilt å få flettebandet til å bie der det skulle.

Når leiken gikk som best, enten det var sisten, siste par ut, eller trea mann i vind, så datt flettebanda av.

Rett som det var måtte ei jente gi opp leiken ei lita stund for å få på seg bandet att.

Det var ikke stort bedre med hosubanda.

Både jenter og gutter hadde fint fletta hosuband, de kunne være vevd på bandveven også.

De var lagt om leggen på en særskilt måte slik at endene vart smetta innunder til slutt, men disse hadde lett for å gli ut.

Dermed datt bandet av og hosua glei nedover leggen.

Da måtte det bli stopp i leiken eller arbeidet.

Ei jente som mista hosubandet sitt, måtte ikke løfte skjørtet så høgt at, hun flikk på bandet uten å være i "dekning".

Småjentene var som regel ikke så nøye på det.

De kunne ganske frekt, enda i ovevær av gutter, dra skjørtet til ovom kneet og få surra lokkebandet på igjen.

Det var helt utenkelig for ei jente med skam i livet, det vil si ei stor jente.

Men så kom det strikk, gummistrikk som de kunne lage ringer av.

Disse var så greie, bare en gjorde dem passe store så de snørte godt til under kneet, satt hosua oppe fra morgen til kveld. forts.

tilbake til 2005-1- startside

tilbake til Under Norefjell`s startside.

til side 9