De som hadde arbeid på saga var i så måte heldige, sjøl om det til tider kunne være hanglete for enkelte.

Det var nemlig slik at når sagskuren var over og høvleri-sesongen tok til var det noen som blei ledige.

Av de mer faste på saga kan nevnes:

Sjefen sjøl var Martin Helgesen Glesne.

Han hadde eget kontor og blei som sjef ikke regnet med blant det øvrige mannskap.

Anton Vestheim var høvelmester, men i skurperiodene var det han som hadde ansvaret for filing av sagbladene og ellers holde orden på de mer tekniske ting og ta avgjørelser når det oppsto vanskeligheter rent maskinelt.

Olaves Glesne var, som tidligere nevnt, fyrbøter.

Han måtte grytidlig opp om morran for å få fyrkjelen varm til klokka 7.

Hans G. Glesne var sagmester.

I det private var han en ivrig fisker og var ofte å finne ved elva nedom Stryken på seine høstkvelder.

Han kunne fiske det meste av natta men stilte uthvilt og i god form neste morra klokka 7.

Bakgutten hans var Anders Andersen.

Han budde like ved brua og fiska mye der.

Han var en mester til å "slenge" med fiskestanga si, noe småfanten var imponert over.

Mannskapet på "kløyva" var Ingvald Andersen og Gunnar Øen.

Ingvald var i sin ungdom en framifrå kombinertløper med premier både i Holmenkollen og Norgesmesterskapet, mens Gunnar i unge dager var rask på foten og hadde distansemerket på 100 meter.

Det tyngste arbeidet var det sjauerne som hadde, særlig når det var mye grovt tømmer.

Når du fikk en 5 meters 3 1/2 tommer på aksla, kunne det være tunge tak å få denne opp på plankestablen. forts.

Det var flere som hadde sjauerarbeidet gjennom åra, men en tid før og under krigen var det helst Andreas Øen, Ellef Granstad og Bernhard Jonsbråten.

Bernhard hadde lang veg til arbeidet.

Han budde like ved Hallerdalen på vegen til Finne-rudskogen og vinterstid måtte han gå på sine bein like til saga.

Johannes Hervik hadde ansvaret for kjerraten.

Johannes overlot nå og da litt av arbeidet til småfanten, noe vi var svært så krye av.

Med lekkene på ryggen travet vi ned den lange kjerraten, ordnet en passe vending og vinket til han Johannes.

Han satte kjerraten i gang og tømmerlasten begynte sin ferd opp på saga.

Så var det honveden.

Det var Andreas Vestheim som var honvedkapper, mens småfanter i 13-14 års alderen som, ofte under skolestreik og lignende, fikk seg arbeid med å trille honved, men ofte blei honveden transportert på en kjerrat direkte på jernbanevogner og der lasta opp.

Saga og småfanten.

For oss som var småfanter på slutten av 1930- åra var saga et naturlig samlingssted.

Det var i første rekke fyrhuset vi oppholdt oss i.

Her var det alltid godt og varmt og fyrbøteren, han Olaves Glesne eller Laves kalt til daglig, spikket alltid fine piler til sprettbagene våre.

Det var ingen som kom opp mot disse, blankpussede og strøkne som de var.

Vi fikk også være med når han skulle kveike på varmen under den enorme fyren.

Det hendte også at vi, til dugurd eller middag, fikk lov til å bruke fløyta, og det var gromt.

Ellers ferdes småfanten nærmest over alt på saga.

Vi leika gjømsel i plankestablene, til og med iunderetasjen på saga, der det var et mylder av spindler, reimer og andre farlige innretninger, hørte med til småfantens enemerker.

Kjerraten var også et svært så yndet sted.

For det første var det mye fisk her, først og fremst tryte eller abbor, og sik.

Trytefiske foregikk praktisk daglig her.

tilbake til 2005-1- startside

tilbake til Under Norefjell`s startside.

til side 7