Tårene spratt på dem som satt fremst, de small i ansiktet på oss som satt bakom og skotta fram over skulderen på de framom. mest moro var det ut Skartumjordet.
På godt isføre fikk vi slik fart at vi tok bakken opp til tunet uten bry og for over det langs hovedbygningen, så det var med nød vi fikk stanset når vi skulle inn på Gamlevegen nedom Åsen.
Han hadde en riktig smekker fiskerkjelke, godt slitte stenger og ei solid stang av bambus.
Det var reine luksutsutstyr den tida.
Han var ikke lite stolt av det, og våga seg til å be med et par av de grommeste jentene i distriktet på aketur.
De slo til, og en vakker måneskinnskveld var de på veg oppover mot Råenskogen, tre i tallet.
De snudde oppå bakken ovom Plassen, og satte
til ut-over.
Han satt sjølsagt bakpå og hadde styrestanga.
De fikk en dugelig fart nedover de lange bakkene.
Men et stykke nedi jordet på Skartum var det et staup som nok virket sterkere enn beregnet.
Resultatet var at han som satt bakerst, plutselig satt uten kjelke under seg.
Jentene fortsatte, men de kom ikke så langt, det stansa ganske snart opp.
Han hadde ikke slått seg så det gjorde noe, men så merket han plutselig at det ble så kaldt og sitte på isen.
Han vokste ikke i egne tanker da han oppdaget årsaken.
Buksebaken var slitt vekk.
Han stod nå opp og rusla nedover, snart traff han jentene som var på tur oppover for å se etter ham.
De var virkelig engstelige for hvordan det
kunne ha gått.
Nå først ble han riktig i beita.
Han ville nødig avsløre tilstanden, derfor passa. han på å snu enden fra damene.
Han unnskyldte seg så godt han kunne, han hadde slått seg så pass at han måtte se å komme seg heim, - de fikk fortsette akingen aleine.
Han holdt front mot damene og drog seg lenger og lenger unna.
Da han var kommet så pass langt nedover at han meinte de ikke kunne se noe til den blanke enden, tok han beina fatt og langa. ut.
Han var så livende redd for at de to skulle finne på å komme etter for å hjelpe ham.
Men heldigvis gikk det bra, og de to fikk aldri vite hva som hadde hendt oppi Skartumjordet den kvelden
(A. Mørch)