Det gikk an å fylle opp ved steingarden og hoppe til der, vegkanten var også brukbar til det, men i riktig svære snøvintrer var det moro å finne et nedsnøga hus som det gikk an å få fart på.

Der ble det skråningen på hustaket som bar til værs.

Det hendte vi prøvde oss på sommerfjøset på Kringstad, det lå under den lange bakken, men det er mer brukt som spretthopp i seinere år, helt til det ble revet for noen år siden.

De gamle kjelkene her var mer lik sleder enn moderne kjelker.

De var låge og breie, gjort til å frakte på, vatn, høy, korn og slikt.

De var ikke så høvelige til å ake på, de var for breie for oss ungene, vi rakk ikke nedpå med støvlehælene for å styre eller for å skurre i bakkene.

Det var jo grenser for hva fart en kunne tillate seg - også på kjelke.

Men på Slette hadde de en nymotens fiskerkjelke, smal i gonga, med lange smekre meier.

Det var noe annet å løype på enn de gamle sledekjelkene våre med de breie, heimesmia stengene under tremeiene.

Nå, vi var enige om at på skaran var de gamle doningene best, de flaut oppå der de smale meiene på fiskekjelken skar gjennom.

Det var den eneste fordelen vi kunne finne ut om de heimegjorte sledene våre.

Fiskerkjelken var på alle måter så mye grommere.

For en fart den gav når vi var sessa 4 eller 5 stykker på den og sistemann var øvd med styrestanga.

Dette med styrestang var noe nytt som kom med det nye kjelkeslaget etter siste århundreskiftet.

Fart ja, det gikk så tårene spratt, særlig i de lange Endebakkane og nedover på Råenskogvegen.

Riktignok var det forbudt område for oss kjelkeakere, om ikke fra lensmannens side, så fra alle de fornuftig heime.

Ufarlig var det ikke, enda dette var før det hadde gått en eneste bil på Råenskogvegen.

Strengt forbudt var det ikke, men bare forbudt, og vi lurte oss til å ta en tur på godt føre, en tur som tok oss mer enn en time oppover med kjelken i band etter oss.

Vi drog opp Skartumjordet, inn gjennom skogen, over Bøllebekk, forbi Dalen og Enden innover Endeflata, opp Endebakkane og Svarteputtbakken.

Vi snudde helst der Haugansetervegen tok av , men det hendte nok at vi drog enda lenger inn.,

- Det var altså ingen biler i vegen, det var vi sikre for.

Men det var hestene.

Noen stor risiko for at vi skulle treffe en hesteskyss i en av bakkene var ikke stor, men sikre kunne vi ikke være.

Derfor hadde den som først satte utover strengt pålegg om å stanse og varsle hvis det var kjørekarer i vegen.

De var ikke nådige å komme ut for hvis kjelken med passasjerer havnet i hestebeina.   

Det var ikke så liketil å komme unna, høge brøytekanter på begge sidene, motbakke den ene vegen, hest og kjørekar den andre.- Nei, sjølsagt var det ikke lovlig å ake der, det kom inn klager fra kjørekarer som hadde vært ute for kjelkeakere, og det ble det lagt merke til.

Folk hadde i friskt minne at det nær hadde kosta liv under aking i Haugandæln en gang i 1890-åra.

-Men det var for fristende å prøve.

Var vi først kommet i fart, var det ikke gjort i ei snarvending å stoppe, og så skulle det ikke så liten vilje til å bremse av, det var ikke morsomt.

Derfor skaut vi i veg som raketter, ble letta opp og seilte i glideflukt fra tverrkneikene, det small under meiene når de nådde ned på isvegen igjen.

Det var ikke fritt for at jentene slapp fra seg ukultiverte hyl av fryd.

Eller kanskje de var redde?  forts.

tilbake til 2004-2- startside

tilbake til Under Norefjell`s startside.

til side 11