Gælne Kjersti.

Je hugsar ho "Gælne - Kjersti", de va me vi budde i Hole-Haugen.

Ho hadde fønni ein tæla bikkjelort nordi Ulbergsgatune.

Denna kom ho me å ville ha ho mor te å steike te uss ongane.

De va pølse, sa `o.

" Nei," sa `o mor, "detta e bikkjelort."

"Neggue de ikkje bikkjelort, de e pølse," sa ho Kjersti.

"De e pinne i ho."

De stakk ut et bein i den eine enden, de va pinnen.

Ho tok bikkjelorten å la 'n på ommen.

De vart slekk lukt.

Men så fekk `o mor kastan bakom et skåp, ell hå de va.

Åvom Nerom, oppi åsen der, fant vi femti jarnstikkjir, 25 cm lange og et par cm breie me høl midt på, de va sli på, før råa satt att på baksida.

Dessa deilte han Knut, han Karl og je likt.

Je la mine på himlinga på stugua i Åsmoen, og borte vart døm.

Je hugsar frå je va ganske liten heime i Åsmoen.

Vi va vant me at 'n far hadde me sei drops nå `n kom frå kremar 'n.

De va ei dropsestrille attpå de, nå 'n hadde handla.

Så satt vi heime, vi ongane da, og gjetta på hå langt han hadde kømmin, "Nå e 'n ve Hengslestugua, -nå e 'n ve Hole-."

Og så fekk je sjå ein som kom veigen ne'ante.

"Har du drops, pappa?" ropa je, og så va're ein vill frem-men ein!

(Edv. Iversen)

Småstubber

Lite fjordvante hallinger.

Mange hallinger brukte isen på Krøderen om våren etter at den begynte å bli veik.

En vår søkk det tre hallinglass utpå Krøderen rett bort for Stavanesodden.

Hallingen er i reglen lite "fjordtam", som de sier i Krøds-herad.

Lassekjørerne kunne derfor, som regel, ikke redde sitt sunkne gods.

Erik Stavanesodden kom straks som en stormvind på skøytene sine og fikk reddet mennene opp av vatnet, plumpet deretter ut på den ene sleden etter den andre og langet ting for ting av lassene og bortpå isen inntil sledene flaut på vassflata.

Så fikk han dem også opp av råka.

Men en kaffesekk sank på botnen.

Det var brent kaffe.

"Saa alle, som liker tynd Kaffe, kan øse saadan op af Krørn al sin Levedag".

De som har vokst opp ved vatnet har vondt for å drukne, og de som har vokst opp i bratte fjellet har vondt for å slå seg ihjel.

Pr. bil til Sandum seter.

Skrevet 1913.

Vi har ikke noen flere opplysninger om opprinnelsen til denne artikkelen.

Det var lørdag aften, min venn A. N. ringte op i telefonen og spurte, om jeg hadde lyst til å følge med til Sandum seter; nu stod de nettop på tur -- han selv, vesle Olaf og Hr. V. Lindzen hos als Maritim, Kristiania.

Naturligvis hadde jeg ingenting imot en tur op til høidene, og allerminst, når et så moderne befordringsmiddel som bil skulde benyttes. --

Hr. Lindzen grep rattet, og Hupmobilen" fòr avsted.

Og førenn jeg fikk sukk for mig, var vi til Sandum gård.

Så var det å ta stigningen fatt.

Opover til Skaseth er jo stigningen moderat, siden blir den jo drøiere, og kurvene skarpere; men størst kraft blev slått på, "Hupmobilen" för som en hvesende katt opover, inntil der hørtes et brøl! 

Et kort stykke foran oss stedet en hest, og i kjærren stod en mann med løftet arm.

Men det gikk dog utmerket; kjøreren tok hesten og vi andre kjerren og drog tilskogs med!

Men ovenfor Nyhus møtte vi atter motgang på vår vei, og denne gangi skikkelse av den kjente turistfører Erling Skaseth med hest og et tungt lass reisegods.

Det var en meget hyggelig tur, og jeg takker herved rette vedkommende. forts.

tilbake til 2004-2- startside

tilbake til Under Norefjell`s startside.

til side 7