Bustein.

Bustein e gvit.

Døm fant 'n bori etter bekkefara helst.

Den vart sli små, å så sli inni håtten på sørpebittune i ein kørs.

De va mot visse sjukdommar, og ei vigsling før krøttera.

        Klufta.

Klufta vart hatt te å finne vatten me, å blir hatt te de.

De e mange før å de e mange nå som kan bruke den.

De e ei bjørkekluft døm brukar.

Døm hølt 'o vassrett frammoro sei.

Nå døm kjem ovar vasårir, slår klufta ne.

De e bare vassårir ein kan finne me den.

Å ikkje e de alle som kan få klufta te å gå.

Men de e mange som har fønni sei vatten på de vise.

Dram.

En av gamlekarene i Bjertnes satt med en liten dank i ei flaske på bordet, drammeglasset sto ved sida.

Der kom presten innom.

"Har du ikke annet enn den der å trøste deg med?"

spurte han og så på flaska.

"Åjau, da, Je har ein heil trepæling oppi skåpet,"

svara Bjertnesmannen.

(Engebret Bjertnes fortalte til Martin Sværi)

Overhøring.

Sogneprest J. E. Welhaven holdt overhøring i Eidal skole.

Det var møtt fram både gamle og unge.

Presten rusla bort til. noen ungjenter som satt for seg sjøl i en krok.

Ær du gift?" spurte han ei av dem.

Nei, hun var ikke det, hun blei riktig blyg fordi presten kunne spørre etter noe slikt.

Han vendte seg til et par andre, etter tur, med det samme spørsmålet, men fikk samme svar.

Da slo han ut med handa og kunngjorde for alle som ville høre på:

"Dere skulle gifte dere, det gir penger både til prest og klokker."

Han kunne være ganske vittig, den samme Welhaven, så han sa det nok med et glimt i øyet.

Klokkersang.

Gamle klukkar Wellomsen sang nok rart.

Da je jikk å les, sa sang - n med uss guttane, men det va urå å følje'n.

Vi guttane sang nå på vår måte og klukkarn sang på sin.

Han heksta og sang så rart, også hadde'n så mange krullar på.

Ingen kunne lære salmune slekk han sang døm.

Vi måtte le at'n.

Je veit han Ola, sån hass Gubrann Later (Ola f. 1864), han sto og lo åt Wellomsen mea'n sang.

Da'n va færi med salma, snudde `n seg te 'n Ola:

"Ja-så! Du e ein glisp så, Ola!"

(Kristen Vika 13.02.1946)

De gikk føre sei.

Han Erik Brennåsen tjente hoss gamle Ole O. Kolsrud.

Nå var Kolsrud'n mye ute å reiste.

Han Erik la seg ikke, han venta for å ta imot hesten.

Han fortalte om det sida:

"Men je jikk nå itte ut fyste gongen, men je tente nå i lampa."

tilbake til 2004-1- startside

tilbake til Under Norefjell`s startside.

til side 31