"Vennas åv frå tatten."

Av Andr. Mørch

Når ungene for 70-80 år siden skulle vennes av fra tatten, brukte mødrene å reise bort et par dager.

Ei velvillig og hjelpsom grannekone, ei bestemor eller annen skyldskap tok over stellet heime, - og ungen.

Det ble som regel et par urolige netter.

Ungen var vant til å bli lagt til brystet så snart den vakna om natta.

Nå var det ikke noe morsbryst å trøste seg ved, bare et fremmed tildekt bryst, skarpt i veften, kaldt og tørt.

Det var all grunn til å protestere og skrike av all makt.

Det var bror min som stod for tur til å vennes av.

Han var kommet så til skjells år og alder, rundt de ni måneder, så dette hendte en gang i november måned.

Jeg hadde senga mi i nørste kroken i nordkammerset, så jeg hadde oversikt over hele kammerset når det ikke var for mørkt.

Jeg våknet utpå natt ved at bror min brølte av all kraft.

Jeg gløttet opp og så bestemor vandre att og fram på kammersgolvet med skrikerungen i armene.

Hun husket og vogget der i novembermørket, det var bare så vidt jeg skimtet henne i det svake lyset fra nord.

Og bror min brølte, det skal være visst, så trassig og iltert som det kunne lages til. jeg ble snart lys våken og lå og grenmet meg over ulåta midt på natta.

- Der våknet søster min også.

Hun var bare tre år, så hun var ganske lita, jeg var alt fylt de seks.

" Åffer skrik'n så?" spurte hun.

"Å, han saknar vel tatten," svarte bestemor.

Hun tok til å nynne så smått for å stagge ham. forts.

Det hjalp nok ikke, nynningen druknet i ungeskriket.

Og så kom bånesullen hennes.

Jeg kunne den ikke før, men jeg lærte den til gagns denne natta.

Hun sang den dempet, men tydelig nok, mens - hun ganske sakte gikk fram og tilbake på golvet og husket på ungen som både keikte seg og slo om seg med armer og bein i sinne.

"Bissam, bissam båne,

grita heng i jarne,

koke ein liten rømmegraut

te de vesle båne. "

Småstubber.

Det va to såmmårfjøs i Røkrad.

Nå kuroe kom vestante, kom døm inn i det vestre fjøset, og kom døm nedante, i det østre.

Det e tuftir etter begge fjøsa ennå.

Sku krøttera gått rundt, ville de vørtti ein svær sving.

Defør vart det "vestpå tuftine" og "frampå tuftine".

Det va så stor vidde søm va inngjerdt, døm slo neri alle slags mirkjeiur og all slags rask den tia, det va ikkje store ekrun.

I Plassen slo døm Båtkjeiune, ellså va det mikkji skabbe-haugar der. Vestover, vestom Plassen, va det mikkji rugbråtar, der va de ei utliu.

Ved skifte i 1813 fekk eldste dåttera garden, den ingste, ho som va gift me'n bestefar, Erik Halvorsen, fekk 1600 riksdaler.

Det va ein stor arv den tia.

Men ved pengereduksjonen mista ho alt sitt.

Døm va i Letmolia i tre år fist etter døm, va jifte.

Der kom døm ut før ein døm källa Gråen.

Han joksa'n Erik så han måtte ut tå garden etter tre år.

Han fløtte da te Halvorset som han overtok.

Sea overtok 'n Rølsrud.

tilbake til 2004-1- startside

tilbake til Under Norefjell`s startside.

til side 23