Kjøkemestern
jikk me flaske og glas møllom måltida og skjenkte drammar.
Det va andre dagen da det va likfæl etter følløgskjeringa i Skale.
Der va det nå ingen spellemann, men han Eiløv Bjønnrud va så go te å tralle.
Da sto han bolme veggen og trampa og tralla mean ongdommen huga og dansa springar så de rekti gauv om døm. (ca 1885)
Je sto nå jamsis 'n Eiløv og hølle 'n så trutt i bokse-strompem, detta sins je va moro å sjå på.
Småstubber.
Han gamle Knut sku ha govillsmon tå døm 'n hadde lånt noko.
Han tok sauir og kir, og tok inn meir i govillsmon enn gjelda va stor te.
Han hadde så mikkji fe om våren, e de sagt, at de va spøkjele.
Men de va som dotter hass, ho Åse sa, at de døm fekk i arv etter hannom heime, de vart borte møllom fingane på 'røm.
De va'kje noko høll i `re.
De einaste ho hadde att va dei putune og dinune ho hadde fått.
Ho snakka så ofte om de sjøl at de va `kje å hølle på dei pengane ho hadde arva etter far sin.
Krigstida 1807 -14
Halvor Engebretsen søm va i Flata av Refsland (Røysland), sea i Skareflaget, var ute i krigen i 1808.
Han bestefar førtælte etter at 'n va garnmal:
"Je sto på knea i benken, da såg je 'n far kom, og je sa te `o mor at nå kjem 'n far.
Men så bint 'o te å gråte og så sa ho:
"Å nei, han kjem nok ikkje han".
Ho trudde vel han bare viste seg, så 'n va føllin.
"Je ser 'n, je ser `n", sa je.
Da kom ho borti glaset, og da fekk ho sjå 'n.
Og da vart ho gla.
Engebret Engebretsen)
