En fottur jeg vil fortelle om.

Jeg hadde tatt middelskoleeksamen og var 17 år.

Christian og jeg fikk da lov til å ta en tur til Norefjell.

Mitt utstyr var almindelige hverdags klær med støvler.

Det eneste ekstra var mors store, varme, grå sjal.

Med dampbåt kom vi til Noresund og tok inn hos Ole og Kari Nore.

Ja-da var der gjestfrihet. 

Mor Nore vartet oss opp på sengen med frokostbrett.

Alle slags kaker og 5 hårdkokte egg til hver.

Til middagen plukket hun selv markjordbær i masser til oss.

Tidlig en morgen dro vi avsted, og det var ingen dårlig prestasjon, at vi med vår utrustning og uten trening greide å gå fra Noresund over Sannumsæter, Augunshø og Høgevard ned til Gulsviksæteren.

Det var mitt første møte med fjellet.

Fra Høgevards topp syntes jeg, at jeg så ut over hele Norges land.

Det var bare fjell og fjell med smale sprekker imellem.

Der bodde menneskene.

På Gulsviksæteren fikk vi hyggelig losji.

Christian og jeg lå i en seng eller rettere briks.

I den annen lå konen med flere barn og under taket hang en vugge i 4 tauer med minstebarnet.

Neste dag tullet vi oss bort, så vi kom forsent til båten på Krøderen.

Vi hadde ikke råd til å overnatte, og fikk en mann til å ro oss i en liten flat båt fra Gulsvik til Noresund for 5 kroner.

Mat eide vi ikke, men fikk litt av rormannen og kom frem ved 2-tiden om natten

Likferd i Eggdal

Fortalt av Engebret Engebretsen i 1951.

Kista sto i stugo hell i kjøkene.

Ute på tonet sto bordet med glas og brennevin.

Det va det fiste traktementet.

Så gikk døm inn karane tok tå se huguplagge og hølle som ei stille bønn der.

Men det va au slekk at sjenk og bitti var gjett inne ettersøm følk kom, og ikkje ute.

Nå `re lei te at alle va kømmi, va det å te bords, det va brødmat, lefsekling, og kaffi, det je huksar.

Døm sang og hølle tale.

Løkket te  kjista låg tå, så liket låg sinle heile tia, te døm sku te å reise.

Det va det fæle at døm ikkje hadde skruvar te løkket.

Det vart lagt på og så spikra te så det skramla i heile huset, de sins je va fælt å høre på.

I beinhua va det mange trerokur søm døm prøvde å sparke atti grava me.

Ole Olsen Omnan tok opp mange gravir, han hadde over att au.

Han far sku fjøra opp med gravern da 'n bestefar va jola.

Ingen sku legge se te å dø nå de e så tæla, så fælt søm de e å få opp ei grav sa gravern te'n far.

Men ikkje rettare enn je veit, så døde nå gravern au midt på vintern.

Nå likferda kom att va det meddan, og det va ærttekål.

De slompa iblandt at døm hadde ferskmat og med saus, men det va nå sjeldnare.

Den eine store koppen med ertekål etter den andre kom inn, døm sto så tett på hole at alle kunne nå i med sjeia.

Og så jikk ølbøllen rundt, det va å drekke tå samre bøllen det. forts.

tilbake til 2004-1- startside

tilbake til Under Norefjell`s startside.

til side 13