Kurset kom i gang, det var ikke få som tok del i det mot å erlegge 250 kroner.

Kiloene forsvant, det var riktig nok.

Deltakerne tok av 12 kg, 15 kg, 18 kg i den tida kurset varte.

Altså et vellykket resultat som vel kunne gi andre trengende noe å tenke på.

Det kom et kurs til.

Nå var det ei husmor i ei grannebygd, hun ville gjerne ha slanket av seg noen kilo, hun kjente nok på seg at det kunne trengs.

Hun snakket da med ei grannekvinne om de burde slå lag og melde seg til kurset.

Denne grannekvinna var ganske travelt opptatt hele dagen. hun hadde tre unger og mann å stelle for, attåt det som falt på garden.

Likevel var det blitt for mange kilo på skrotten, det trengtes en reduksjon.

Hun blei bydd plass i bilen over til grannebygda og var svært oppglødd for tanken på de slanke linjene

Hun fant 250 kroner ganske rimelig, det kunne ikke være noe å si på en så beskjeden utgift til et så nyttig formål.

Men som sagt var hun gift.

Nå kom mannen og blei satt inn i planene hennes.

Han ødela hele opplegget.

" Når je har kosta på så mikkji før at du ha lagt på `rei, så neimen om je betaler for å få det attå deg igjen."

(A. Mørch)

Grisestell.

Grisene fikk ikke samme stellet som de andre dyra på garden, men at våre forfedre beint ut dreiv med dyreplageri fordi de hadde forestillinger som ikke hadde noe med virkeligheta å gjøre, er vel ukjent for de fleste.

Grisane vart de stelt uvan me.

Gris e nå gris.

De e'kje så fali me den, sa døm.

De va de dyra døm bridde sei minst om.

I den tia va `re så mikkji grisungar i bigda at døm slapp å kjøpe utante.

Men så va `re ikkje så mikki gris hell.

De va reint sjelden at følk boli småstellune hadde gris, de va mest bare på gardane.

Vi rispa, grasa å lauva te `røm, vi fant ellemjølk, brennesle å masa som vi ga 'røm, de fekk døm greie sei me.

Noen va `re som kjøfte sei gris i dreftene som kom tå fjelle.

Nordmennar (Vestlendinger) kom me grisedreftir tå fjelle, de va slekke langragga, magre grisar, Så selte døm dessa på ein gard å jødde døm opp, da vart de bra slakt.

Før at grisane ikkje sku "rote hølle tå sei", vart 'n "mura".

Døm tok da ein ståltrå å jore gvass de eine enden.

Så tok døm ein sil (syl) å stakk et høl jennom trine på grisen, øvst i.

Detta tredde `røm trå'n jennom, vrei ihop endane så `re vart sittandes ein diger tråbunt oppå trine.

Grisen tøle ikkje rote me de, før da fore de vont i såret.

De va detta døm kalla før å "mure" grisen.

De va fælt te låt på 'n nå døm sku mure 'n.

Va `re ein stor gris, måtte de fleire karar te, før døm måtte ha 'n på "runn rigg" (på ryggen) sku døm få tak.

("rote hølle tå sei" = rote i jorda så de ikke la noe på seg)

(Etter A. Mørchs notater)

tilbake til 2004-1- startside

tilbake til Under Norefjell`s startside.

til side 7