Augunshaug fra vest.

I tidligere tider hadde både små og store elver og bekker langt større betydning enn i dag.

Her lå sager, kverner og stamper (til framstilling av vadmel), det var vaskeplasser (klesvask), bleikeplasser, badeplasser om sommeren.

Elvene ga vann til vanning av åker og eng, og mange elver, særlig de største, ble brukt til tømmerfløting.

Ferdsel på eller over elvene skal vi heller ikke glemme.

Her skal vi konsentrere oss om sager og kverner, som det har vært mange av langs elva, og som det fortsatt er mulig å finne spor etter.

Sager.

Årstallet 1520 blir ofte nevnt som det første året for opp-gangssager i Norge.

De eldste oppgangssagene hadde ett sagblad som sto loddrett og ble ført opp og ned med vasskraft.

Bladet var tjukt med store tenner, noe som ga mye og grov flis.

Sagene, som det snart ble bygd mange av ved fosser med mye vann, ga inntekter til kongen.

Fra 1545 måtte hvert tiende bord betales som tiende til kongen.

I skriftlige kilder i Sigdal prestegjeld er ei sag nevnt første gang i 1595, i opptegnelsene fra biskop Jens Nielssøns visitasreise.

Kongen eide sjøl flere sager.

For å hindre at spekulanter bygde sager utover i distriktene, kom det i 1616 kongelig påbud om at ingen hadde lov til å sette opp sag uten å ha odelsgrunn til å legge damstokken på og odelstuft til saghuset. forts.

Det var dessuten bare lov til å skjære tømmer fra egen odelsskog.

I 1621-1622 var det ingen sager i Fosslielva / Bjøreelva, men ved en ny telling 4 år seinere hadde Ola Leir sag.

Sagene i bygda på denne tida hadde ikke tillatelse til å levere bord utenbygds.

Det er ikke usannsynlig at saga til Ola Leir lå ved Leirs-kvennefossen.

Tellingen hadde sammenheng med skatt, på dette tids-punktet ble det nemlig innført skatt på disse små sagene, hver sageier måtte betale 1/2 riksdaler i året.

Bjøre-saga er nevnt i 1751.

Ole Bjøre hadde damstokken på egen odelsgrunn og hadde skåret tømmer i egen skog, men bare 200 bord.

For det måtte han skatte 10 skilling.

Utover 1700- tallet ønska myndighetene enda strengere kontroll med sagene, angivelig for å beskytte skogen mot rovhogst.

De små bygdesagene hadde kun lov til å skjære to honer av stokken, slik at det ble vankant på alle bord, som da ikke ble salgsvare utenbygds.

Bygdefolkets argumenter for å få lov til å sage bord var at det var mangel på skårne bord til bl.a.likkister, og at de da derfor var nødt til å kløyve trær, noe som førte til mye større forbruk av skog. forts.

tilbake til 2003-2 startside

tilbake til Under Norefjell`s startside.

til side 23