Småstubber

Skrømt

Det hadde seg nok slik at han hadde røket uklar med han "Kåte-Reiar".

Han Reiar hadde lovt på det at når han (Reiar) var dau, skulle han ryke på han og klore aua utor skallen på han!

Dette husket han nok på, det var forresten mye snakk om skrømt og slikt den tida.

Når han hadde vært en tur til Veggesrud og skulle heimatt i mørke kvelden, gikk han isen utover for å slippe å gå vegen like nedom "Køsahaugen.

Varpet

Varpet er å finne på høgda mellom Ørpegrenda og Rishovd-Redalen.

Her var det ei jente fra Redalen som gikk ut fossen på konfirmasjonsdagen.

Mor og datter kom her sammen og det var stort vatn.

De tok av seg på beina og skulle va over bekken på flaberget ved Varpet, men jenta vart for lett, og vatnet tok henne.

Fram hit til Varpet brukte også Redølingene å kjippe tøm-meret sitt fra de vestre delene av markene sine.

Her lesste de atpå, så det blei store vendinger ned til Ørp-en.

Fra Ørpen- og Vinnamarkene brukte de ikke å kippe.

Det var mye tømmer som kom over Varpet.

Engang da Ole Vinna og sønnen Andres kom fram til Varp-et med hver sin hest og tømmerlass fra skogen sin, sto det 9 hester på Varpet.

Det var Redalskarer som holdt på å lesse atpå".

Det var hard kjøring med to vendinger om dagen fra Re-dalsmarkene.

Ellers tok Redølingene tømmeret ut over Redalskjennet og Rishovdvatnet fra Redalskorset og ut ved Hamremoen.

Redølingene gikk over Varpet og ned til Ørpen når de skulle til kirken, hvis de da ikke kom ned Haugerudskaret.

Så tok de båtskyss videre utover.

Isvegen.

Det var helt naturlig at hallingene tok så mye som mulig av frakting til og fra byene, enten det var Drammen eller Kongsberg; om vinteren når de kunne kjøre isvegen fra Gulsvik 4 mil ut til Sundvollen i Krøderfjorden, eller litt kortere til Bjørelandet.

Isen kunne være farlig å ferdes på, og folk var ofte for djerve til å legge utpå, så det kosta noen menneskeliv.

Kittil Olsen Vinna redda to jenter som gikk gjennom i Ol-bergsundet en juledag etter messa i Olbergkirka.

Råka i Sundet kalte de Sua, det var den som lurte jentene.

Nordover fra Noresund var det ikke vinterveg i land, så der kjørte de mellom råka og land et stykke til de kom på sikker fjordis.

Det brukte enda å ligge ender i råka om vinteren.

Fra vintervegen gikk det avstikkere til gardene.

De var avmerket på kartet fra 1820-åra.

Det var lensmannen som bestemte når de kunne ta til å brøyte isvegen på Krøderfjorden.

Hver bonde hadde sin bestemte rote å holde oppe.

Det blei gjerne litt uti januar før isen kunne kjøres langs hele fjorden.

I 1896 var det 12. januar.

Med 94 underskrifter og etterskrift av lensmann og prest blei det i 1868 sendt et brev til amtet.

Der blei det pekt på Krødsherad var den bygda i amtet som hadde det største vegarbeidet.

Her var 4 mil offentlig veg og til det bygdevegene og vegene til sidegrendene.

Atpåtil var de for noen år siden pålagt å holde isvegen oppe om vinteren samtidig som landevegen på vestsida blei brøyta.

Pastor Aabel pekte på at vegen fra Sandum til Sorteberg ofte krevde et resultatløst arbeid fordi den stadig føyka igjen, og isvegen i 9 av 10 tilfeller blåste full etter brøyting.

Lensmannen fant det rimelig at Amtet sørga for å holde isvegen oppe om vinteren.

Andre kommuner hadde ikke noen slik veg i tillegg til ho-vedvegen.

Var det kjørende i 'Skinnesundet, kjørte de der, for Skin-nesjordene var ganske tunge oppover.

"Og såg vi hallingane kom, og vi kunne komma ifrå, så va vi ongane nedpå isen.

Og va det fin is, slompa det at vi følte med oppover au.''

tilbake til 2002-2- startside

tilbake til Under Norefjell`s startside.

til side 31