Det vrimlet av kjerringer og unger - hvor de nå kom fra - som skulle hente dyrene sine, og det var så muntert og morosamt.
Det var nesten ikke ørens lyd å få for den svære saueflokken og gneldrebikkja, og det var rop og lokking inne i trevet:
- Krrrrrrrrr -
sauen, krrrrrr.
Menn og kjerringer fanget inn sau og sto skrevs over ryggen på dem og lette etter merket.
- Nai - dæ va ikje denna, og sauen måtte slippes igjen, mens kjerringene lo og strøk seg med handbaken over pannen og puttet noen hårtjafser innunder skautet.
- Krrrrrrrrr sauen min - krrrr.
De som hadde funnet sine, slapp dem ut av leet, hvor gamlemor og ungeflokken tok imot.
Tulla var nå ikke sen om å finne igjen våre - og hennes glede var ubeskrivelig: begge de store søyene hadde fått tvillinger!
Så skyndte vi på sauene bortetter landeveien til Lauvlia - måtte fort hjem og fortelle - alle fire lammene var lang-rumpete.
Og så fine
Å, så rike vi var blitt på sau!
Småstubber
Det va ein mann som skulle gå bokkveien, den gamle veien over te Krødsherad, fortalte Nils Ellertsen.
Da han kom innpå høgda, vart'n så svemnøg at han sette seg ne'på.
Men heldigvis somna'n ikkje, før da han kom te å se rundt seg, så stakk det opp Ørmehugur runnen i kringom.
Døm vart jent sa svemnøge nå' røm kom ut før ørm.
Vess døm gikk i skaugen, va're som svemn datt på røm, og døm ville bare legge seg ende ned og såvå.
De va mange
som va ute før det.
At ørmen kom att på samre stella nå'n sette ei viss, tid på'n, visste døm væl om.
Je har sjøl prøva det.
Det va i slåtten at je gikk på ein ørm oppmed bastugua.
Så hadde je hatt så moro tå'n Kittil Sundsmoen før det han meinte at ørmen kom att nå'n befalte'n te det.
Men så tenkte je det at det kunne vara moro å prøve au. forts.
"Møt mei herom to timar", sa je
te Ørmen.
På Ringnes fikk de separator først.