Elles var leiga for ei kyr fyrst han far dreiv med dette, 1 kvartel havre-mjøl eller 1 dalar, og for sauer 12 skl. for vaksne og 6 skl. for lomb.

Sia vart det 6 skl. for både stort og smått.

Eg hadde, den tid eg dreiv, 4-500 sauer og ei 20-30 kyr; tok dei frå Krødsherad, Sigdal og Eggedal.

Far hadde ei tid Haugastølen.

Eg støla ei tid på, øvre Ørterstølen.

Mikkelsmess (29. september) leverte me att» (Hallstein Hjalmen, 1937).

Blandt de som sendte sauene sine med Halstein Hjalmen var Th. Kittelsen.

Ingrid Kittelsen Treider forteller om dette i boka "Tiril-Tove".

Det starter på skolen:

-Men da føk vesle Kittel Bonde opp fra tegnepulten sin og skrek for å avverge katastrofen: -

Abraham - Abraham, er du galen, da?

Men hva var det?

Var det ikke sauebrek?

Å - Halstein kommer!

Alle sprang opp fra skolepultene og hoppet nedover trapp-ene og ropte:

- Sauedrifta kommer!

-Spring ned på atelieret og si det til Papa, ropte Mama, og så sprang vi alle sammen opp til leet vårt ved storveien.

Barna krabbet opp og hang på leet for å se bedre, og der kom han Halstein Hjalmen fra Hallingdal med hatten skjøvet langt bak i nakken, i skjorteermer med rødrutet vest.

Trøya si bar han på armen og et lite hvitt lam, som var blitt trett av å gå, men moren fulgte ved siden.

Halstein måtte bort og nevatakas med Papa og Mama, og Tulla fikk klappe det vesle lammet.

Men saueflokken presset på, og han måtte fort opp på veien igjen.

I en støvsky gikk den brekende flokken forbi oss, som en stri elv.

-Å Papa, se den digre bekaren!

Har du sett så diger bekar før?

-Å - å - se på det vesle lammet der, roper Tulla, nei det er to - det er tvillinger, Mama! Se der går moren!

Oppe fra skaukanten kommer en av døtrene til Halstein hoppende og springende med en «påk» i neven og jager noen sauer frem på landeveien igjen. forts.

Hun er rød og trivelig i hallingstakken sin, med «tusta» bak i nakken.

Hun smiler og ler til oss, mens saueflokken velter frem-over.

Vi barna snakker oss imellom om det var ho Gro?

Eller kanskje det var ho Turi - nei, det var visst ho Gro.

Så kommer slutten, og der kommer ho Turi smilende, og den vesle svarte buhunden bjeffer og farer hit og dit og jager på flokken.

«Drifta» forsvinner med støvskyen bortover landeveien mot Veggesrud

- men sauebrekingen og iltre hundeglam fra den vesle bikkja hører vi ennå lenge.

Så rusler vi alle - en opplevelse rikere - ned til skolepulten igjen. ja - for når sauedriften kommer, eller når hauken slår ned i dueflokken, da kan vi bare springe ut fra skolestua, uten å be om å få lov.

Når våre egne sauer ble merket og sloppet ut i drifta for å bli med på fjellet om sommeren, da var vi vel krye.

Men vi hadde all grunn til å være krye av sauene våre også, for de to store søyene var av den fine, nye langrumpete sorten.

Om høsten - når drifta kom ned fra fjellet igjen - da var det stor stas omkring trevet ved nere Båse, der innenfor gikk sauene så tett som sild i en tønne.

tilbake til 2002-2- startside

tilbake til Under Norefjell`s startside.

til side 23