Og så blei det å setta den vegg i vegg med stavkjørkja.

Nå har den stått der i noen hundre år og utført sine hellige handlinger.

Der har vi fått vår dåp og vår tilsigelse om det evige håp.

Derfra stiger bønnen opp hver messedag, og der er en prest å finne.

I min skoletid hadde vi lært kjørkjesvara, og møtte trea hver søndag.

Det var tre kretser som møtte hver sin gang.

Det var klukkarkretsen med klukkar Skatvedt, og Fyrand med lærer Røskeland som seinare blei hetane Monsen.

Så var det Snersrud me lærer Myro.

Juledagene møtte vi alle.

Da jeg har nevnt kjørkjesangen vil je også snakke litt om skolegangen.

Da je kjekk i småskulen hadde vi som lærer Svensen Høllo.

Han ville vi skulle fortelle bibelhistoria i steden for å pugge.

Det trur je er en bedre lærdom enn mange forstår.

En må veta å en snakker om den som skal fortelja, og det har sikkert hatt innflytelse på den seinare skolegangen.

Etter Svensen hadde vi lærer og sersjant Erik Pletan fra Eggedal.

Han var jevn i alle fag og hadde flinke onger på kjørkjegulvet.

Han førte oss særlig langt i rekning, men det grommeste for uss var at han var med uss og leika.

Han lærte fort alle leikane våre.

Den siste læreren. min var Halvor Olsen Myro (Hallinggut).

Hallingen skal fram, og Myro var ikkje noe unnatak.

Det høres vel ut som skryt, men vi trur vi hadde flinkaste læreren i hele bygda.

Kunne vi ingenting var det ikkje lærarens skyld.

Han tok godt med seg alle fag, men dreiv uss hardest i rekning, ofte hugerekning og den skjerper tankene!

Siste høsten vi skulle ut, satte han en strek på tavla og skreiv bokstaver på, og fortalte hvilken verdi dom betingar «Detta er rekninga vi skulle begynt med nå,» sa han.

Men vi var ferdige med skolen og nokon matematikk blei det ikkje.  fortsss..

Slik skule hadde vi i Snersrud i 1890 og alt je minnast var det sangforening i kretsen, og de fleste lærarar holdt aften-skule.

Folk sang sanger og viser.

Det så ut som det var et rikare åndsliv den tia.

Nå ser det ut som sporten har tatt ungdomen med hud og hår, men når døm masjerer fram til start og veit at døm skal våge både liv og lemmer, er det vel ikkje usannsynlig at dom legg vegen gjennom lønnkammeret.

Til sporten var blitt en nødvendighet, som det ser ut til den er, gjekk bestandig nokon i kjørkja.

Etter seks lange arbeids dager, var det ingen som kvidde for å gå til kjørkja om vegen var hale lang.

Før eller etter messa hadde de fleste en visitt å avlegge hos sine kjære som allerede hadde fått sin siste seng på kjørr-garn.

Gravene var gjerne tørvsette, men noen blomsterflor var det ikkje.

Kanskje ei plante som stod både vinter og sommer.

På dei fleste graver stod et svartmåla trekors eller kanskje et jernkors.

De fleste som besøkte ei grav bad sitt Fadervår, og vi har nok alle vårt blodbånd der.

Generasjon etter generasjon av vårt opphav har ligget der og blitt til jord.

Faktum er at vi er i slekt med jorda, og det er vel denne jorda vi kan takke for at vi en vakker sommerkveld kan sitte å se på høljer i åker og eng.

Det har kosta mange mannskrefter og mange svettedråper.

Det skulle både sterke og viljesterke menn til å arbeide fram det de har etterlatt seg, men kanskje den aller sterkeste drivkrafta var den vesle gutten som kom og hengte seg om beina til faren sin og ville sitta i fanget.

Ja, slik har det gått, sikkert og stødig her i bygda til det har nådd fram til den dag i dag med motortiden og moderne redskaper som syng sin sang i bøljande åkrar og engar..

tilbake til 2002-2- startside

tilbake til Under Norefjell`s startside.

til side 17