I  delet mellom Strandbråtan og Liseter innpå Strandemar-ka, ligger det et løft.

Det er en flat stein under, oppå den er en rund kupestein som det er vaskelig å få tak på.

Men han Bjørn Strand løfta den. Det er Strandeløftet.

Han Bjørn Strand var forresten en av dem som fikk heste-mjølk som speunge.

Far hans,. sørget for det, er det fortalt.

Så har vi Naregrisen.

I delet mellom Nare og Albjørk ligger den.

Denne steinen er ikke så stor, men den er lei å få tak på.

Gudbrandsongutten tok den, er det sagt.

Det var flere karer som holdt på med denne steinen i Gamlevegen og skulle ha den unna, men den var for tung,

Da var det Gudbranson tok tak i.

Han tok den først opp på knærne, deretter helt opp til bringa.

Deretter kasta han den over gjerdet.

Det lå ei stor steinhelle over en bekk i Bergerødningen, en plass under Åsand.

Den hadde Erik Erikson en gang løftet og lagt på plass, fortalte de, Det kunne ingen gjøre ham etter i den tida.

Når Gudbrandson (det er også sagt at det var Erik Erikson) bar kua opp fra Sølandsjuvet opp i tunet i Søland, når Knut Hiåsen, født 1786, kasta vestlendingen, kjempekaren, som en vott, når Helge Hiåsen i Framgarden født 1817, hogg øksa i midt på lunnstokken til Rolsrudbrua og endevendte den, når Hiåskarene aldri brydde med å måke snøen av lunnene når de kjørte tømmer, men ryska stokkene fram, er det fortids bedrifter, en blanding av arbeid og leik med kreftene.

Det trengtes publikur, før også.

Auksjonene samla folk fra alle kanter.

Der kunne karene, de spreke karene få opptre med til-skuere.

"Nå lå det en stokk i tunet der på auksjonsgarden.

Han Halvor Slette var til og løfta - på den.

Og han var da sprek nok.

Det var han som fikk Per Hovengen på knærne da de tok tak, men heller ikke lenger, den eneste som hadde klart det. fortalte de.

Ja, han Halvor letta da stokken i den ene enden, men det var ikke så mye mer heller.

Ingen klarte det bedre enn ham.

Så kom Gudbrandson borttil og ville prøve han også.

Han hogg øksa i midt på stokken og kjente etter om den vog likt.

Så hogg han Øksa i så det bare så vidt var rom til fingrene mellom skaftet og stokken.

Han løfta i, men så vog ikke stokken beint.

-Heng deg på der, du,- sa han til ei kjerring som sto der.

Hun hengte seg på enden av stokken, og Gudbrandson løftet den opp på knærne sine."

Småstubber

De va skysstasjon på Nersta, iblant kom de tater, døm fekk plass i "Gulstua".

Ho mor gredde ikkje å si nei når døm spurte etter rom.

Seinhøstes et år kom de ei taterkjerring og spurte om å få stelle ein speonge, de va så kallt.

Je huksar ho satt framfør ommen og stella denna ongen.

(Astrid Bye 2001)

Det kunne være spreke karer i gjesleskogen etter det som blir fortalt om Åsandfjøset som nå står på Bygdemuseet i Prestfoss.

Det er svært tømmer i det og lange stokker.

Det skal være en gjetergutt som tok med seg en stokk og bar den på aksla fra skogen fram i tunet i Åsand, hver gang han skulle heim med buskapen, stokk for stokk.

tilbake til 2002-2- startside

tilbake til Under Norefjell`s startside.

til side 13