De hadde ei kvil midt i undervisningen hver dag.
Da hendte det at guttene var oppå den gamle kirkegarden og så seg om.
Kirken var nylig revet og fraktet bort, men kjellerne låg igjen åpne.
Nedi der låg det mange kister med, blanke, sølvplater på.
Guttene syntes det var uhyggelig å se på, de visste at i kistene lå det lik av mennesker som for lenge siden var lagt ned der.
Videre fortalte Knud Eken, det er ikke å finne noe om det i kirkearkivene her, at det blei strid om hva de skulle gjøre med de mange kistene som lå i fire forskjellige kjellere på kirketufta.
Men det blei bestemt at de skulle legge solide lunnstokker tvers over hver kjeller så kistene låg fritt under.
Oppå skulle de tekke med never og fylle opp med jord til det blei plant med bakken rundt.
Med tida råtnet stokkene, og farveden, det hele sank sammen.
Derfor er det groper etter kjellerne, fire i alt.
Kirken var korsformet med kor, skip, to sidevenger og et sakristi som var bygd for seg.
Det er en historie for seg sjøl.
Men i kjelleren under koret, den nordre sidevengen og sakristiet var det satt ned kister av prestefolk og militæret.
Under midtskipet, der lysekrona fra 1699 hang rett over, hvilte Jens Nilsen Kolsrud som gav krona til kirken mot å få denne plassen rett under når han var død.
Det fikk
han.
Dermed forstår vi at de fire delene av kirketufta var fredet for videre gravlegging.
Men den vestre, eller søre vengen, den som vendte nedover mot tunet på prestegarden, var fri, så der la de graver i de følgende 30 åra.
Takket være at de unnlot å bryte gravfreden for de nedsatte i kirkekjellerne, kan vi idag ganske nøye finne ut hvor kirken lå.
Som biskop Dagfinn Hauge nevnte ved siste visitas her, må tufta etter gamlekirka merkes av før det blir jevnet ut på den gamle kirkegarden.
Det er mulig, vi har jo de nødvendige mål på kirken fra 1723, og de fire gravkjellerne er ennå synlige.
Det vil kanskje forandre seg ved en planering ?
