|
"Et like sikkert tegn på vår og sommer som blomsterdryss i bakkehellet og gaukegal i granliene på Rundskogen er kvin fra sirkelblad i det gamle saghuset ovenfor Plassefossen i Foslielva. For når vannet er blitt satt på skovelhjulet nedunder sva-bergene, og nyskåren og godluktende plank har begynt å vise seg på sagtomten, da er liksom alt som det skal være på Rundskogen i Krødsherad. Slik har det vært omtrent så lenge det har vært "rund-skaugingar" til. Alt for mange år siden kunne gårdssagbruket til Nils E. Haugen blitt elektrifisert. Alt ville jo da blitt så lettvint når det trengtes noen planke-biter hist og her.
-Jeg syntes at jeg likså godt kunne bevare saga slik den har vært. Når vi har elvevannet, så skal det jo ikke så mye til for å bruke det-, sier Nils E. Haugen, innfødt "rundskauging" i Krødsherad og eier av et av de få, og antagelig det eneste sagbruket her omkring som drives med vann fra skovlhjulet. |
Dette å lede vann bortpå et dertil egnet hjul som så går rundt, det var en særdeles artig beskjeftigelse for den som hadde en sildebekk i sin passende nærhet. På svaberga ovenfor Plassefossen ordna Haugen veivant opp med den gamle vassrenna, som nok har sett bedre dager, og som ikke lenger har så lett for å holde på vannet. Men nok er det til å få hjulet igang så vassføyka står som et skumhvitt brus uti junisolen, og får farvekrystaller i solflom-men. Det er ikke den helt store vannføringen akkurat nå, forklarer Haugen, men legger likevel en solid planke for kløyving på sagbenken. Og kløyvd blir den, uten for store problemer. |
|
Langs Fosslielva var det i sin tid" mange gårdssager som alle ble drevet av elvevannet.
Den gang ble det malt på kverna om høsten. Sagbruksvirksomheten foregikk helst om våren og utover sommeren, så langt det var vann nok i elva. Seinere bygde Haugens far, Erik, den nåværende gårds-sagen. Der er det rigget til demning og renner som leder vannet på hjulet. Vannkraften utgjør like stor trekkraft som en 20 heste-krefters motor. Fra skovlhjulet er det reimskive direkte på sagspindelen. Far skar mye på denne saga, forteller Nils. Blant alle materialene til husene her på gården samt til mange andre hus på Rundskogen. Erik Haugen tok mye leieskur, samtidig som han dreiv med tømmermannsarbeid. |
Han var av den gamle skolen som var vant med å lage det nødvendige han trengte sjøl. Det var bare de færreste av jordbruksredskaper som blei innkjøpt den gang, smia og saga var nødvendige bestand-deler på bruket innpå skogen. Og ganske spesielt likte han å drive på saga. Om vårmorgenene, når vannføringen var på sitt beste sto den gamle opp ved 4-tiden og holdt det gående nedmed elvelandet til langt på kvelden. Og helt til det siste året han levde, da han var i sitt 84de år, var han i sving ved sagbenken.
Det bør en ha råd til, er Nils E. Haugens kommentar. Men den gamle vassrennen må nok skiftes ut. I stedet kan det bli tale om en rørgate til å lede vannet på hjulet. Selve sagbygningen har han allerede satt mye i stand. Godt er det å vite at sangen fra sagbenken skal høre med til bruset fra Fosslielva der ovenfor Plassefossen også i de kommende år. Det er en gammel tradisjon fra skogsgrenda som det her blir tatt vel vare på." |