Et toårig skysseventyr.

Et betydelig men tidsbegrensa skysseventyr blei Krødsherad til del etter at Bergensbanen var ferdig til Gulsvik i 1907.

Reisende fra vestlandstraktene kunne da ta toget til den midlertidige endestasjonen.

Sommerstid reiste de videre til Køderen i en av de mange båtene på fjorden, og fra Krøderen gikk det tog med forbindelser til de sentrale øst-landsområdene.

Men vinterstid var reisa mer strabasiøs enn som så.

Da var det hestenes tur til å skysse fra Gulsvik og de 4 mila ut til Krøderen og motsatt.

I den anledning blei det bygd en stall med plass til 38 hester på Veikåker.

Garden blei således et betydelig skyssted og gjenstand for storinnrykk av både folk og hester.

Det samme må en kunne si om skysstasjonen på Krøderen.

Her blei det også bygd en ny og større stall.

Den står for øvrig den dag i dag

Det måtte skaffes husvære til langt flere kjørere enn tidligere, og det blei derfor kjøpt ei gammel tømmerstue som sto på Tangen.

Den blei flytta til Sandgrøvet, tomta der Hagens bilverksted ligger nå.

I denne kjørestua åpna Krøderen Samvirkelag sin første butikk i 1916.

Thor Veikåker, sammen med Kristen Leknes fra Gulsvik, hadde hver 30 hester i skyssen.

Og i tillegg kom hestene fra Krøderen.

Ved 11-tida om kvelden måtte skyssen være på Gulsvik for å ta med seg reisende sørover til Krøderen.

Det blei et par timers hvile på Veikåker inntil de reisende fra Krøderen kom ved 3 - 4 tida om natta og dro videre med Gulsvikskyssen.

Først på morrasia kunne Veikåkerfolket få seg ei velfortjent kvil.

Småstubber

Kald skyss.

Om vinteren kunne det bli en nustrin skyss på ei åpen doning, men de reisende blei godt kledd når kulda beit.

Ifølge Mørch fikk de reisende på seg -hæljernsskodde reise-støvler eller varastøvler utapå vanlige vinterstøvlene.

Disse varastøvlene var tjukke og solide og rakk til langt opp på låret.

De var nok varme, men tunge som et heilt løft.

Når det var dugelig kalt, måtte reisefolket ha skrubbe-skinnspels eller ulster utapå frakken, skinnluve nedover øra og et solid skjerf som gikk et par ganger rundt halsen og et par ganger rundt livet der det blei knytta.

På hendene var de som oftest svære og fora grepvotter.

Vegene var bakkete på den tida, og særlig over til Sigdal måtte kjørekaren ofte av slean for å skuve.

Men det var ikke så få bakker på vegene langs bygda heller, for ikke å snakke om de mange berg- og dalbanestrekningene over Soknaskauen og nedover på Modum.

Fra "Nu" 1917 tar vi med følgende:.

"Ein måtte vara påsæla nä n sku snakke me'n Jørgen Moe", sa Torleif Breivik, han var 93 år i 1923.

"Sa nokon så pass som "å jøssenam", så fekk' n ikkje lov te å gå te alters.

Han Herbrand Hagahugu brukte støtt munnhellet "ja kørs".

Moe hadde tak i han for dette og sa: "Du må ikke bruke dette munnhell, for du vet det er å ta Guds navn forfengelig.

Gi meg hånden og lov meg at du aldri bruker det mer."

"Ja, kørs," svarte' n Herbrand av gammel vane.

Men da smilte også den alvorlige prest.

tilbake til 2002-1- startside

tilbake til Under Norefjell`s startside.

til side 11