Opprinnelig var det fjorden som eldre tiders hallinger, og kryllinger med, ferdes på når de skulle ut å farte. Vinteren var grei.

Man kom fortere fram med hest og slea på isen enn i en båt på vannet.

Det var litt av en kraftprøve å ro en båt over lange avstander.

Om det er sant, eller bare ei skrøne skal vi ikke gå god for, men det er sagt at et båtlag hallinger holdt på å ro rundt Bjørøya heile natta.

Da det begynte å lysne av dag og de så konturene av land, utbrøt en av roerne: "Nå sjå me endelig Gørsvikmæladden."

Den gikk over Ringnesåsen og skulle komme til å volde mange vegfarende, både hest og mann, et umenneskelig slit.

Det var veg inspøkter Johan Danielsen som i 1825 prosjekterte vegen over åsen, og de nærmeste åra blei voksne og arbeidsføre menn fra gårdene i prestegjeldet pålagt å møte til pliktarbeid her, i tillegg "husmenn og strandsittere".

Men det var også mange svensker i arbeid på vegen.

Norge var på den tid en del av Sverige, og det kom derfor mange svenske anleggsarbeidere til Krødsherad, noe som Svenskebakkene og Svenskestøyten minner oss om.

Men det blei til slutt en kjøreveg mellom Krødsherad og Hallingdal.

Veger og skysstasjoner i Krødsherad

Av Oddvar Øen.

Kjørevegen gjennom Krødsherad til Hallingdal, eller riksveg 7.

Men det var også mange store stigninger eller bakker her:

Handrekleiva, Gråula, Tampre-dokka, Tråmyra osv.

På den tida var dynamitten ennå ikke oppfunnet, og anleggs-folka hadde bare håndredskap til bruk i arbeidet.

Stigningen skal ha vært 1:3 i de verste bakkene, så her må det ha vært slitsomt for hest og mann, både oppover og nedover bakke.

Lasskjørerne fra Hallingdal var henvist til å bruke vegen når det ikke var farbar is på Krøderfjorden, og de måtte ta mange tunge tak i bakkene her.

Det hendte at de ikke torde slippe hest og lass utover de verste bakkene på kjøvsla men måtte fire lassa ned med tau og leie hesten skauleies før de kunne spenne for igjen.

Posten til Hallingdal blei frakta denne vegen fra 1839, og fra 1843 gikk også en del av posten mellom Kristiania og Bergen her, via Hemsedal og Lærdal.

Det var ikke underlig at det kom krav til vegmyndighetene om en ny trase.

Særlig arbeidet hallingene for dette, og de gikk nå inn for at vegen måtte legges på østsida av Krøderfjorden.

På et vegmøte på Nes i 1888, der representanter fra 4 hallingkommuner og Krødsherad deltok, gikk samtlige inn for at vegen måtte legges på østsida av fjorden, og en sammensatt vegkomite uttalte her at "Ringnesåsen i sin stand legger faktisk en hemsko på de hallingdalske distrikters utvikling.

" Det var lenge ingen utvikling i saken, men i 1894 var vegdirektøren i Krødsherad for å undersøke om det likevel kunne være gjennomførlig å legge om vegen over Ringnesåsen, men han fant dette umulig.

Slik sett støttet derfor vegdirektøren de aktuelle halling-kommuner og Krødsherads syn på østsidetraseen.

Nå var riktignok Bergensbanen under bygging på den tid, og i 1898 blei det bestemt at banen skulle legges fra Gulsvik ut til Haverstingen og i tunnel gjennom fjellet der.  forts.

tilbake til 2002-1- startside

tilbake til Under Norefjell`s startside.

til side 3