Han kunne enda holde en forsamling i ånde, den gamle høv-ding.

Men Hovden, hvor var han i all denne viraken?

Det var så viselig innretta at han var i Eggedal denne søndagen, og han mente sjøl at stevnet med vilje var lagt til en dag han hadde preken der.

"Dei ville vera kvitt meg," sa han.

Kryllingpresten var imidlertid en sprek kar, og han gjorde preka si så kort som mulig.

"Eg skamrei hesten min," forteller han om heimturen.

Med seg over Hesliskauen hadde han også flere ung-dommer fra Eggedal.

Følget kom til Olberg like før Bjørnson skulle tale, og etter en del parlamentering, gikk stevneledelsen med på at Hovden fikk holde et kort innlegg etter Bjørnsons tale.

Drammens Tidende, som i de fleste høve hadde kritisert Hovden, skreiv følgende om hans innlegg:

"Hovdens tale, der var et fyrverkeri av tanker, paradokser, poesi, finfald og vittigheder hilsedes på mange steder med stort bifald.

Det gav ofte ikke stort efter der blev Bjørnson til del."

Gjensyn med Krødsherad.

Anders Hovden var en av hovedtalerne ved et ungdoms-lagsstevne i Krødsherad i 1925, og han skriver følgende om denne begivenheten:

"Eg vart kalla til stemna i Krødsherad i 1925.

Det var 15 år sidan eg hadde stade på prekestolen der.

Og kjært, men underlig vemodig å sjå att folket.

Ja, mange låg under torva, og andre hadde alderen sett sitt merke på.

Enkefru Haug hadde flytt frå den drustelege villaen på Bjørøyi, som no ein bonde åtte.

Det var der på øyi, og i denna "borgen" det frilyndte stemne heldt seg: målstrev, hardangerfelespel, folkevise-leik.

Eg sto på den fine altanen og tala målsak.

Dei andre talemne tala au landsmålet."

Småstubber

Hartmann var den siste gammeldagse embetemannen i kallet her.

Og folk husket ham som ganske ettersittende.

Når han hilste på karene her, brukte han å stryke dem over bringa for å kjenne etter om de hadde ei lommeflaske på innerlomma.

Det la karene merke til, og likte det bare så måtelig.

Det var Hartmann som fikk så mye å gjøre med Skrede-saken, midt oppi den politiske strida sist i 1890 åra.

I mellomkrigsåra måtte de også her i bygda drive med kom-munalt nødsarbeid.

Daglønna var låg, for en familiefar måtte det være sulte-lønn.

Flere karer var på slikt nødsarbeid oppi bygda, blant dem en eggedøling, satt og hvilte da oppsynsmannen kom.

Det blei prata litt fram og tilbake, og så gikk han.

Om ei stund kom han tilbake.

Der satt karene fremdeles og kvilte.

"Men, sitt di og gviler nå au da?" sa han.

" Ja," svarte eggedølingen," ein kan gvile lenge før ei krone nå.

 Ho Marte hadde vært inne i Borgerstua og var på veg ut etter å ha stemt andre gangen den høsten det var omvalg.

- Hun møtte en bygdemann i døra, Da datt det ut av henne:

"Vi e nå vel fælie med detta te jul nå?"

tilbake til 2001-2- startside

tilbake til Under Norefjell`s startside.

til side 27